Kategorier
Ukategorisert

Sorgen over et lukket kapittel og tanker om sjalusi

Screenshot

Dette her er helt surrealistisk! Under tre uker til termin! Jeg husker så godt jeg telte ned dagene på termingruppa, og synes det var sååå stort å gå fra 200 og ned til bare 199 dager 😂 Dette er babyverden sitt forum, i oktobergruppa. Og der er det nedtelling på alt for at man kan dele hvor lenge det er igjen til man er høygravid, termin osv. Jeg hadde nedtelling til høygravid også, og det føltes som en evighet! Den 26 mai skrev jeg «106 fuckings dager igjen. Høres ut som en evighet». Og det var det jo også! Men plutselig var dagen her!

Tenk at kona har vært gravid i 263 dager! Unnskyld meg, men hvor ble den tiden av? 263 dager med mye tortur for Evelyn, 263 med venting, glede, lykke og forventninger! Og ikke minst 263 dager med å være takknemlig for at Evelyn gjør dette for oss❤️ Jeg har med glede vært og er både husmor, kokk og enslig turgåer med Lexie! Evelyn har bidratt der hun har orket, men det viktigste for meg hele veien har vært og er å ivareta henne. Jeg har alltid sagt «du må lytte til kroppen din». Hun lager jo faktisk et helt menneske i kroppen, ikke rart det krever sitt! Hun har hatt dårlig samvittighet for at hun har dager der hun sover i timesvis, men dårlig samvittighet er det siste hun skal ha. Jeg er bare lykkelig over at vi får barn snart! ❤️

Vi har ønsket oss barn i så mange år, og nå som hun er rett rundt hjørnet er det plutselig litt skummelt også! Er jo ikke akkurat sånn at vi spontant ble gravide uten å ha tenkt gjennom om vi ønsker barn eller ikke 😂 Så at det plutselig er skummelt var jeg ikke forberedt på at vi skulle kjenne på. Det er noe med det at hele vår verden slik vi kjenner den snart er historie. Snart er det ikke bare Evelyn, Lexie og meg. Vi fikk Lexie 2,5 år etter vi ble sammen, og hun er 9 år nå, så det er jo på en måte det livet vi kjenner til.

Plutselig må Lexie dele oppmerksomheten sin med et lite barn som krever enormt mye. Jeg vil ikke at Lexie skal føle seg tilsidesatt, glemt eller at hun ikke lenger er en del av flokken. Vi har snakket masse om dette. Vi nekter å gi bort Lexie, slik vi ser fler andre har gjort når de fikk barn. Lexie kom først og vi skal aldri gi hun fra oss!

Men det betyr ikke at jeg ikke er bekymret for hennes følelser, for jeg tror hun fort kan kjenne på disse følelsene. Hun har aldri trengt å dele oppmerksomheten med noen andre som bor her. Og hun blir fort sjalu. Hvis Evelyn og jeg kysser så kommer Lexie fort bort og skal ha kyss hun også ❤️ Og det må vi fortsatt tillate når vi får Milea. Hun må få komme bort å kreve sin oppmerksomhet. Jeg tenkte å ta med en sutteklut eller lignende som Milea har hatt nær om jeg ikke får bli på sykehuset og ta den med hjem til Lexie i forkant så hun får blitt vant med lukten til vi kommer hjem fra sykehuset.

Vi har snakket mye om at det er viktig at den av oss som ikke har Milea gir Lexie oppmerksomhet på lik linje som før. Og at hun får gode turer med kvalitetstid, med meg i første omgang siden Milea blir veldig avhengig av Evelyn i starten. Og etterhvert høre med noen venner om de kan ha Milea en times tid så vi tre kan gå tur sammen alene som før.

Passer på lillesøster i magen ❤️

En annen følelse Evelyn og jeg har kjent på som vi aldri trodde vi skulle kjenne på var en sorg. En sorg over livet vi snart legger bak oss. Vi har vært mye i Frognerparken gjennom de 11 årene vi har vært sammen, og vi har en egen spilleliste som heter «Frognerparken date». Da vi spilte av den hjemme for en stund siden ble vi begge litt triste og vi skjønte ikke hvor denne følelsen kom fra. Vi er jo så glade for at vi endelig skal få barn!

En av mange dater i Frognerparken
Fra Frognerparken

Har spurt litt rundt hos andre som har barn og de kunne relatere seg til følelsen, og det var godt å se. For hvorfor skal man kjenne på en sorg når man venter på den største gaven i livet? Det føles nesten som om vi må begrave fortiden vår. Nå begynner en fremtid som ikke innebærer bare oss to på date når og hvor vi vil. At vi tre går en lang skogstur som Lexie elsker fordi da er flokken samlet. Kunne planlegge en ferietur og bare dra. Ligge lenge på morgenen med Lexie snorkende under dyna å bare kose oss osv. Man mister seg selv litt rett og slett og det er jo en sorg. Og dette føler jeg er veldig tabu, for jeg har aldri hørt noen snakke om disse følelsene før, så når jeg kjente på de følte jeg meg veldig alene før jeg nevnte det for Evelyn og hun kjente seg igjen. Jeg velger derfor å snakke høyt om det og si at dette er ingen skam å føle på. Det er lov å kjenne på en sorg selv om du er overlykkelig over å skulle bli forelder.

Vi gleder oss fryktelig mye til Milea er her, men det er også skummelt å tenke på at vi skal ha all ansvaret for et lite menneske😱 Tidligere kunne vi bare levere fra oss ungen når det ble for mye eller det ikke sluttet å gråte. Hvem skal vi levere det til nå liksom? 😂Nå er det vi som får levert barnet tilbake til oss når det blir for mye. Plutselig er det vi som er «eieren» Det er sykt å tenke på! Vi vet da ikke nok om babyer til å ta det med hjem! Det føles kjempe skummelt! Men jeg tenker at alt kommer av seg selv, og at man instinktivt vet hva man skal gjøre. Men her og nå føles det helt absurd at vi skal ta med oss en nyfødt hjelpesløs verdensborger med hjem.

Men mest av alt gleder vi oss til vi blir en komplett familie! Vi teller ned dager til hun er her, til livet blir helt perfekt på en helt annen måte. Livet vil få en helt ny betydning ❤️ Jeg gleder meg til alt vi skal oppleve og alle minnene vi skal lage sammen som en familie på fire❤️

Kategorier
Ukategorisert

Ultralyd for å se leie

Vi var på ahus i går for å ta ultralyd av lille snuppa for å se om hun fremdeles lå i seteleie. Jordmor sa «Nå får vi se om hun fremdeles ligger i seteleie og ta noen målinger eventuelt». (Estimert vekt ved fødsel) mtp på om det hadde vært mulig å født i seteleie. Vi hadde allerede bestemt oss for at det blir keisersnitt om hun fremdeles lå i sete, men vi tenkte det ikke gjorde noe å se hvor stor hun var og estimert vekt ved fødsel. Men det fikk vi ikke vite, for snuppa hadde snudd seg i hodeleie! 🥳 Vi ble så glade, og før jeg rakk spørre om å måle likevel sa hun «Dette ble jo en kort time», så tok hun bort ultralydapparatet. Tror vi var inne knapt tre minutter!

Vi er så glade for at hun har snudd seg! Vi har følt litt på en «skuffelse» over at det ikke ble den spenningen som det er ved en vaginal fødsel. Den delen der veene bygger seg opp hjemme, før vi omsider drar til sykehuset, jeg hjelper Evelyn gjennom fødselen og vi får møte datteren vår. Det er jo en viss spenning med det, i forhold til å våkne opp og «bare dra» til sykehuset fordi vi har time for keisersnitt.

Men samtidig hadde vi blitt godt kjent med tanken på keisersnitt etter at hun har ligger i sete såpass lenge. Så det var det vi var forberedt på nå. Etter timen i går ble vi veldig glade, men samtidig var vi enige om at det var litt skummelt også. For nå måtte vi jo bli omstille hjernen vår igjen til vaginal fødsel. Men det er jo det vi har ønsket fra start, så vi er veldig glade. Det er jo også størst helsefordeler for både mor og barn.

Bildet på forsiden er ikke ultralydbilde fra i går.

Kategorier
Ukategorisert

Hva skal du hete lille venn?

Siden starten av prøvingen har vi snakket om navn. Gjennom årenes løp har navnene endret seg. Vi var i starten enige om at Leah og Olivia var fine navn hvis det ble jente. På dette tidspunktet var ikke disse navnene så populære som de er i dag. Og vi har alltid snakket om at vi ikke ønsker at hun skal hete noe «alle» heter. Etter ett år med mislykkede forsøk og deretter corona som satte prøvingen på pause hadde disse navnene blitt veldig populære og vi gikk bort fra dem.

Deretter kom navnene Emilia og Amelia opp. Disse var storfavoritter lenge frem til vi kom frem til navnet hun skal hete. Jeg hadde aldri hørt dette navnet tidligere, men jeg fikk bare navnet klart for meg. Evelyn hadde heller aldri hørt om det, og i begynnelsen visste hun ikke om hun likte det, men samtidig klarte hun ikke legge det fra seg. Og en dag sa du at navnet hadde vokst på henne. Og før vi visste ordet av det elsket du også navnet.

Nå er det helt utenkelig at hun skal hete noe annet. Og vi er veldig glad for at det ikke er et navn som er «brukt opp». Det er 130 jenter i Norge med dette navnet, men jeg er sikker på at det vil vokse med årene. Men da følger vi liksom ikke stormen med å ta et navn alle har, for hun fikk jo navnet før det ble populært. Men selvfølgelig, hvis noen elsker et navn og det er populært så skal man jo selvfølgelig ikke droppe det navnet om det ikke betyr noe for en at mange heter det. Men for oss var det ønskelig med et navn ikke alle har.

Navnet betyr kjær og dyrebar. Og det er akkurat det hun er ❤️ Skjønneste Milea vår!



		


	


	

		
		


			

		


		
	


	






	



	


		
			

				
					Kategorier				
				

					diverse graviditet Tanker				

			


			
Fødselsforberedende kurs

		


			

		


		
	





	


		


			
		


	


	
	


		


			

I september var vi på fødselsforberedende kurs, noe vi synes var lærerikt. Kurset varte i 6 timer, og jeg synes alt var like nyttig. Det var en liten reality check på at det nærmer seg nå. Det har vi følt på en stund allerede, men var noe eget ved å dra på et kurs for å forberede oss på fødsel!





Kona føler at fødsel ikke er like skremmende lenger, og det er jeg glad for. Jeg har aldri gruet meg til fødsel for min egen del, hvis jeg hadde klart å bli værende gravid og fått født. Jeg ønsket prøve helt naturlig først uten smertelindring (eventuelt kun lystgass) og jeg stoler veldig på egen kropp og at den vet akkurat hva den skal gjøre. Men nå som det er Evelyn som skal føde kjenner jeg at jeg «gruer meg» mer enn om det er jeg som skulle født. Jeg gruer meg til å se at hun har det vondt og ikke kunne hjelpe henne med å få smertene bort. Hvem vil vel se kjæresten sin ha det vondt? Jeg kunne ønske jeg kunne tatt over litt av smertene hennes så kunne vi heller delt på smerten.





Jeg tror også jeg gruer meg mer nå enn hvis jeg skulle født selv fordi jeg ikke har kontroll. Hadde jeg kjent det på egen kropp så kunne jeg forholdt meg til smertene og kjent på en viss form for kontroll. Føler liksom nå at jeg blir utenforstående og bare må være med på reisen uten å kunne gjøre noe. Jeg skal være den beste støtten for Evelyn, og gjøre alt i min makt for at jeg kan lindre smertene litt i alle fall. Jeg skal få henne gjennom det, minne henne på hvor sterk hun er og at premien vil være verdt det ❤️





Jeg skal heie på henne slik en trener heier frem sin maratonløper! Hvert skritt er et skritt i riktig retning. Viktig å være motiverende ovenfor Evelyn og ikke si «herregud, skjønner du er sliten nå! Jobbet så hardt og ikke kommet lenger». For hvor motiverende er det å høre hvor langt hun har igjen! Skal se på fødselen som om vi bestiger et fjell sammen. Ta noen pauser underveis, nyte reisen og sammen klatre opp på toppen





En ting vi lærte på kurset er at det finnes så mye forskjellig smertelindring enn det vi var klar over. Det eneste vi har hørt om er lystgass og epidural. Det er det «alle» snakker om, men jordmor forklarte det veldig godt. Du har ikke vondt hele veien fra livet og ned til tærne, så hvorfor bedøve hele nedre del når det finnes andre muligheter man kan prøve først som lindrer kun der smertene sitter og som ikke gir like mange bivirkninger. For epidural kan ha en del bivirkninger. Deriblant heftig hodepine som skyldes lekkasje av spinalvæske. Dette var vi ikke klar over! Hvis Evelyn velger epidural så skjønner jeg det, men tror hun er litt åpen for å prøve ut annen smertelindring før epidural. Men vi får se hvordan det blir. Vi drar til føden uten en forventning om enten det ene eller det andre.





Smertelindring vi ikke hadde hørt om før:





Tens, steriltvannspappler og pudendalblokkade.





Tens er et lite apparat som gir lette vibrasjoner for å stimulere nervene i korsryggen. Det kan ta bort smertetopper og gjøre riene mindre intense. (Denne er vel mest aktuell før utdrivningsfasen?)





Steriltvannspapler er punktvise injeksjoner av litt sterilt vann som settes under huden som kan gi smertelindrende effekt ved ryggsmerter.





Kort forklart er pudendalsblokkade en bedøvelse som settes med sprøyte på to steder i vagina. Den virker som en lokalbedøvelse og gjør at en kjenner mindre av presset fra barnets hode. Denne type bedøvelse er særlig nyttig ved tang-, vakuum- og seteforløsning, og når større rifter må sys.





Vi fikk sjokk over alle muligehter for smertelindring som finnes. Jeg støtter Evelyn uansett hva hun velger, hun er verdens tøffeste i mine øyene enten hun går rett på epidural eller om hun ønsker prøve andre smertelindringer først! Synes bare det var veldig gøy og lærerikt at det finnes så mye forskjellig smertelindring som vi og sikkert mange andre aldri har hørt om! 







Det viktige kjærlighetshormonet oxytocin







Visste du at oxytocin utskilles ved å kjenne på kjærlighet eller lykke? Det er det hormonet som får som livmoren til å trekke seg sammen og lage rier når en skal føde. Ved å masere, berøre, klemme osv så kan det hjelpe på fødsel. Så tenk at bare ved å være meg, og være der for Evelyn kan hjelpe Evelyn med å få rier❤️





Foreløpig ligger lille M i seteleie, noe som ingen av oss er særlig fan av. Vi skal til Ahus i dag for  ultralyd for å bekrefte eller avkrefte det. Dersom det er et faktum får Evelyn spørsmål om hun vil prøve ytre vending. Takker hun nei, eller dersom hun takker ja, men det ikke lykkes kan hun velge om hun vil prøve å føde i setefødsel eller ta keisersnitt. Vi har snakket masse om dette, og vi er enige om at det ikke blir fødsel i seteleie, så da blir det planlagt  keisersnitt om hun ikke snur seg. 





















	

		
Legg igjen en kommentar 
Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *
 
 



 


 


 


	

	
Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.


		


	


	

		
	


	






	



	


		
			

				
					Kategorier				
				

					Følelser Tanker				

			


			
En hyllest.

		


			

		


		
	





	


		


			
		


	


	
	


		


			






Nå er jeg i uke 28 (27+3) Jeg synes tiden går veldig fort nå, det føles ikke lenger lenge mellom nye uker. På starten husker jeg at det gikk så utrolig sakte og følte at alt var så langt unna. Men samtidig så hadde jeg ikke noen forventninger eller tanker om hvordan graviditeten skulle bli siden jeg egentlig aldri har hatt en stor drøm eller ønske om å være gravid. Det er veldig rart å tenke på at for bare 3-4 år siden så hadde jeg absolutt ikke lyst til å bli gravid, og nå er jeg gravid i 6måned! Nå er jeg selvfølgelig utrolig glad for at jeg er gravid og at alt ser ut til å gå bra med vår lille baby M💕





Det har vært veldig mye plager i svangerskapet. Jeg har kastet opp og vært kvalm fra uke 8 til uke 22… Men det som har plaget meg aller mest er smerter i bekkenet. Det har vart siden uke 6. Noen ganger har smertene vært så intense og smertefullt at jeg ikke har klart å gå, bøye meg ned, og hatt vanskeligheter med å gå på do. Jeg har vært helt sengeliggende enkelte dager. Det har vært vanskelig å kjenne på håpløshet med å ikke strekke til lengre enn mellom senga og sofaen. Jeg har lagt så mye ansvar på Camilla og alt hun måtte gjøre for meg, Lexie og hjemmet vårt. Camilla står opp før meg å går morgentur med Lexie, bare for at jeg skal få sove de ekstra timene. Når jeg sovner på sofaen, noe jeg gjør nesten hver dag. Går hun turer med Lexie, disker opp middager og shiner leiligheten. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få takket hun nok for alt hun gjør for meg. Det blir umulig å gjengjelde alt det flotte hun gjør. Jeg er så glad for at det er Camilla jeg skal lage en familie med. Hun kommer til å bli den beste mammaen til datteren vår. Når jeg ser hvor mye kjærlighet hun allerede gir til lille M, blir jeg varm i hjertet mitt. Camilla har så mye kjærlighet å gi til jenta vår. Den nye hverdagen kommer til å være fylt med så mye kjærlighet, latter og glede. Hver kveld så synger Camilla den samme sangen og snakker til babyen, da sparker hun ekstra mye når hun hører mammas stemme❤️










Jeg vet at Camilla føler på en sorg for at hun ikke fikk oppleve en fullgått graviditet, og jeg er utrolig lei meg for at hun må føle på den sorgen. Jeg kan ikke kjenne meg igjen i det, siden graviditet aldri har vært noe jeg har tenkt på før i livet. Camilla synes det er vanskelig og trist at det genetiske til babyen ikke vil være noe av henne, og det skjønner jeg. For det er ofte gener man tenker på når man skal få en baby. «Ligner den på meg, eller pappa?» «Har babyen mine ansiktstrekk eller pappa sine?» «Kanskje den blir like vilter som det jeg var» Jeg var ikke så opptatt av det genetiske da Camilla prøvde, men kanskje jeg hadde følt på det jeg også? Som jeg har sagt til Camilla, gener er langt ifra alt. Jenta vår kommer til å ligne på Camilla, det bare vet jeg. Fordi Camilla kommer til å lære hun gode verdier. Hun kommer til å bli lært om neste kjærlighet. Hun vil lære seg å respektere alle mennesker, uavhenging av alder og kjønn. Hun vil lære seg å sette pris på de minste ting i livet. Camilla kommer til å lære, og vise hun hva kjærlighet og respekt innebærer. Og sånn, vil datteren vår ligne på Camilla. De gode verdiene, kjærligheten, respekten og omsorgen Camilla har for livet kommer hun til å lære bort til baby M. Og det trumfer genetikk.





Jeg håper Camilla vet hvor mye jeg setter pris på hun og alt hun gjør for meg. Hvor mye det betyr for meg at hun virkelig gjør alt for meg. Jeg har aldri tvilt på at hun kom til å være en god kone for meg om jeg ble gravid. Jeg føler meg så ekstremt heldig og lykkelig for at jeg har hun ved min side❤️ Jeg gleder meg til å se Camilla blomstre i mamma rollen og jeg gleder meg til å se hvor fantastisk mamma hun kommer til å være❤️







		


	


	

		
	


	






	



	


		
			

				
					Kategorier				
				

					Følelser Tanker				

			


			
Sorgen bak gleden

		


			

		


		
	





	


		


			
		


	


	
	


		


			

(Forsidebilde er fra 2022)





I så mange år har jeg ønsket å oppleve å gå gravid. Og absurd nok for mange av dere, å føde. Jeg gledet meg til å kjenne den enorme styrken som bor inni meg, som jeg vet finnes der en plass, men som kun kommer ut om den må. Den enorme styrken har jeg funnet flere ganger, der jeg har måtte hente den frem. Styrken jeg måtte hente frem da jeg hadde kreftsyk mamma i 8 år, der jeg var der for mamma mer enn jeg var der for meg selv, eller noe annet individ. Jeg var helt psykisk utmattet, men fant styrken i stå i det. Styrken jeg måtte finne frem da mamma gråt og sa hun ikke ville dø. Ikke minst styrken jeg måtte finne frem da mamma døde. Mamma og jeg var gjensidig avhengig av hverandre, og plutselig stod jeg alene uten mamma. Jeg måtte finne en så enorm styrke langt inn i det mørkeste. Jeg er sterk på mange måter, jeg har opplevd mitt som har krevd styrke. 





Fire teskjeer mot, tre spiseskjeer frykt, en desiliter tårer og fire desiliter av ren stå på vilje, visp det sammen og der er mitt  styrkebrygg. 





Jeg gledet meg til å finne igjen den styrken, styrken jeg skulle kjenne på ved å få til det største i livet, nemlig føde et barn! Jeg skulle endelig bruke den til noe positivt.





Styrken jeg gledet meg til å bruke på noe positivt måtte atter igjen forberede seg på å gå ut i stormen. Den endret nyanse og gikk fra gledens farge til svart som den kaldeste vinternatt. Jeg måtte forberede meg på å bruke den til å gi opp drømmen min om å gå gravide, føde og videreføre mine gener.





Jeg har prøvd så latterlig mange ganger på å bli gravid, og for hver gang jeg har fått negativt resultat har jeg tenkt «vondt som faen, men da er jeg et skritt nærmere å få positivt». Jeg tenkte på alle suksesshistoriene. 





Visste du at Harald Sanders (bedre kjekt som Colonel Sanders) er navnet på han som oppfant kentucky fried chicken? Han gikk fra dør til dør til restauranter for å selge oppskriften sin til restauranter. Han ble avvist 1009 ganger, men på den 1010 gangen lyktes han og fikk solgt oppskriften sin og kentucky fried chicken (KFC) ble skapt. 





Han ga aldri opp, og hans «melding» til folket var at «den eneste måten vi kan faile er å gi opp». 





Jeg visste allerede om denne historien, og tok det med meg under prøvingen. 1,2,3,4,5 nei på graviditetstesten. Jaja, jeg fortsetter, jeg er ett skritt nærmere et ja! Jeg kunne fortsatt i det uendelige, for jeg er så sikker på at til slutt hadde jeg lyktes. Men den offentlige klinikken derimot var ikke like positive, og når de vurderte gi meg opp ble jeg rådvill og spurte om ikke Evelyn heller kunne ta siste forsøk, noe de godtok. For det viktigste i alt dette er jo å få barn.





Det var en så ubeskrivelig stor sorg for meg. Å bare gi opp drømmen min! Jeg var aldeles ikke klar for å gi den opp! Jeg var klar for å ta opp lån, masse lån for å gå privat! Men vi er to om denne prosessen, og Evelyn ville ikke ha masse lån. Vi har allerede huslån, og jeg skjønner godt hva hun mener, og jeg er enig. Jeg ville heller ikke ha mer lån, men jeg ville så inderlig oppfylle drømmen min med å gå gravid, føde og videreføre mine gener. Hva med å lage en spleis? Fortelle om situasjonen å se om vi kunne få noen kroner som kunne hjelpe oss på veien mot privat forsøk. Det synes hun heller ikke noe om. Det var flaut å spørre om penger synes hun. Jeg synes det jeg også, men jeg var så desperat på å lykkes.





Plutselig var det tid for Evelyn sin oppstart av IVF, og hun ble gravid på første forsøk. Jeg er overlykkelig over at vi venter barn, at vi snart skal bli foreldre. Men samtidig er det en liten sorg over at jeg ikke får oppleve det Evelyn får oppleve. Det var jo min drøm, ikke hennes! Hun ville jo ikke oppleve det en gang! Men samtidig føler jeg at jeg må trå varsomt, for jeg vil ikke gi inntrykk av at jeg ikke er takknemlig for at hun gjør dette for oss. Å gå gjennom så mye smerte, kvalme og det som følger med for oss. Tro meg, jeg er evig takknemlig. Men sorgen sitter fremdeles å lusker. Litt som styggen på ryggen. Hun tok ikke fra meg min drøm, men samtidig føles det litt sånn ut. Det blir urasjonelle tanker. Hun har ikke egentlig tatt noe fra meg, hun hjelper oss å få det vi har kjempet for i så mange år!





Jeg gruer meg til babyen kommer ut og vi møter mennesker som sier «Å hun har øynene etter mammaen sin», eller «hun er prikk lik deg Evelyn!». Jeg føler det bare er å gni det inn i de åpne, væskefylte sårene mine. Jeg gledet meg ufattelig mye til å skape en mini meg. En tro kopi av meg selv, og tanken på at det aldri skal skje er vondt. I stedet har vi en liten versjon av Evelyn løpende rundt her om noen år. Kona mi er slående vakker, så jeg er sikker på at datteren vår blir aldeles nydelig, men hun er ikke meg. Ingenting av hun vil være lik meg utseendemessig, og det var jo drømmen! Jeg er så redd for at det skal skape enda mer smerte å høre disse kommentarene fra folk om hvor lik hun er Evelyn og se datteren vår være en tro kopi av hun. Eller uvitende kommentarer som «hvem er den ekte mammaen» eller «hvem bar hun frem?». For jeg vet så inderlig godt at de spørsmålene vil komme.





Vi møtte et lesbisk par med barn her om dagen, og medmoren ønsket ikke gå gravid, så hun kjente ingen sorg, men hun sa at om mammaen som bar frem ikke hadde klart bli gravid ville hun slitt veldig med seg selv. Hun ville slitt med å godta det. Men hun lykkes. Nok en suksesshistorie. Bare.ikke.med.meg! Jeg spurte om medmoren slet med tilknytningen. Det gikk veldig fint, men sønnen var ekstra klengete mot moren som bar han frem, «men det har jo bare med biologi å gjøre». Great, enda en knyttneve rett i magen.





Så hvis noen har opplevd eller kjenner noen som ikke har lykkes, men likevel fått barn ved at partneren klarte det, si gjerne fra til meg. Det hadde vært godt å prate med noen som virkelig kan forstå hva jeg står i, for jeg føler meg fryktelig alene. Jeg føler ingen helt på ekte skjønner hva jeg står i. Jeg må tilføye at jeg ikke kjenner på denne sorgen hele tiden, men den kommer som noen stikk fra tid til annen. Jeg er stort sett mest glad, men sorgen innhenter meg her og der. 





Hvis jeg ser forbi sorgen så ser jeg heldigvis masse glede. Jeg gleder meg ubeskrivelig mye til å bli mamma. Endelig ❤️ Endelig er det vår tur til å bli en fullverdig familie. Jeg gleder meg til å få øyekontakt med datteren vår å si «jeg er mammaen din, og jeg skal ta så godt vare på deg». ❤️ Jeg vet at biologi til syvende og sist ikke alltid har noe å si. Tenk på alle de barna som bor hos fosterforeldre eller som er adoptert fordi mammaen eller pappaen var uegnet til å være foreldre. Blod er tykkere enn vann, men det finnes unntak. Og jeg skal være det unntaket. Jeg skal være den datteren vår kommer til når hun trenger trøst, omsorg eller kjærlighet. Jeg skal lære hun rett og galt, jeg skal le med tårer i øynene når hun gjør ting jeg også gjør. For selv om hun ikke likner meg utseendemessig så kommer hun til å ligne på meg på væremåte.










Vakre, lille baby M, vi gleder oss til du er klar for verden! Og mammaene dine elsker deg uendelig høyt ❤️ 


		


	


	

		
	


	






	



	


		
			

				
					Kategorier				
				

					Ukategorisert				

			


			
Gender reveal!

		


			

		


		
	





	


		


			
		


	


	
	


		


			

Har vært litt stille her siden sist! Kjenner at det iblant er lite motiverende å skrive uten noen form for respons. Men her er jeg, og klar for et nytt innlegg! 





Mye har skjedd siden sist! Vi har vært på ultralyd,  fått vite kjønn, har kjøpt inn møbler til barnerommet, robbet barnas hus på strømmen + andre klesbutikker for barn. Men størst av alt har vi kjent liv! Ikke bare litt liv, men skikkelig liv! Vi begynte nesten bli litt bekymret fordi vi fremdeles ikke hadde kjent noe liv enda vi har innenfor «normalen» for når man kan kjenne liv. Jeg skrev dette innlegget på babyforum da vi la oss den kvelden. 










Så sa Evelyn at det var ekstra hardt på magen hennes, så jeg bestemte meg for å legge hodet inntil og ikke bare en hånd. Da tok det søren meg ikke lang tid før jeg kjente at babyen sparket! Ikke bare en gang, men mange ganger! Gang på gang! Først stolte jeg ikke på hva jeg kjente og tenkte det var innbilning.  Hver gang jeg kjente noe spurte jeg Evelyn om hun kjente noe, noe hun ikke gjorde. men plutselig sparket babyen så hardt at Evelyn sa «DET kjente jeg!» Det var et veldig spesielt øyeblikk vi delte da.. Å ligge med hodet mot magen å kjenne sparkene sammen ❤️ Jeg lå der å gråt gledestårer mens jeg nøt hver eneste lille dunk fra lille babyen vår. Magisk opplevelse ❤️ Så det gikk rett og slett fra ingen bevegelse til full party inni der, for det har bare fortsatt siden da. Jeg har synes at det har vært så sårt at jeg ikke klarte bli gravid, for jeg gledet meg til å gå gravid, kjenne første bevegelse osv, men når jeg oppdaget første bevegelse sammen med kona mi var det utrolig rørende ❤️





Det har lenge gått veldig bra med sorgen over å ikke ha lykkes med å bli gravid og måtte gi stafettpinnen videre, men for noen dager siden fikk jeg en liten knekk, og tenkte skrive om det i et annen innlegg senere.





Under hele dette innlegget har jeg vært veldig påpasselig over å skrive baby og ikke han eller hun, for det er jo litt gøy å legge ut bilde her om hva vi får og ikke avsløre det med å skrive «han» eller «hun» og så var det gjort liksom. Men nå er tiden inne for å dele hva vi får! Lexie måtte selvfølgelig være med på bildet, hun er jo en så stor del av livet vårt, og hun kommer til å bli verdens beste storesøster ❤️ 





Trommevirvel













🥁🥁🥁🥁🥁🥁





🥁🥁🥁🥁🥁





🥁🥁🥁🥁





🥁🥁🥁





🥁🥁





🥁










Vi får ei jente! 










Nå er vi over halvveis i svangerskapet! Tenk på det! Det er helt sykt! ❤️










Evelyn sliter forferdelig mye med bekkenet, og får vondt av ingenting, så her gjelder det mest mulig hvile for hun og noen små turer med Lexie hvis bekkenet tillater det, også tar jeg de lengre turene. Hun sover også mye. Krever mye energi å skape et lite barn ❤️ Jeg er så takknemlig for at Evelyn gjør dette for oss! Går gjennom så mye vondter for at vi skal få barnet vi har ventet så lenge på ❤️





20+3 i dag ❤️Ikke «lenge» til vi for møte frøkna vår! ❤️







		


	


	

		
	


	






	



	


		
			

				
					Kategorier				
				

					Ukategorisert				

			


			
Andre trimester og barnevogn

		


			

		


		
	





	


		


			
		


	


	
	


		


			

Stikker bare en liten tur innom for å si at alt er bare bra her ❤️ Evelyn gikk inn i andre trimester 25 april. og det er helt sykt! Tiden flyr, samtidig som den på en måte ikke gjør det! Om 36-37 dager er Evelyn halvveis i svangerskapet, og det er enda mer sykt! Vi gleder oss så innmari til å møte vår lille hjerteknuser ❤️ Den 30 mai skal vi på ordinær ultralyd, men vi har bestilt en privat time den 10 mai også, er så lenge å vente til den 30! Men etter ordinær ultralyd er det ikke fler ordinære ultralyder, og vi klarer garantert ikke vente 20+ uker uten å se lykketrollet så blir garantert fler private ultralyd innen den tid!





Vi håper hver dag at Evelyn skal kjenne liv, selv om vi vet det kan være litt tidlig enda. Noen kjenner liv tidlig, men det tar oftest lenger tid når man er førstegangsgravid. Evelyn har opplevd to ganger at det føles som svak klyping i magen, og vi har tenkt mye på om dette kan ha vært den lille. Det hadde vært så koselig om det var tilfellet. Men uansett, når vi etterhvert kjenner liv på utsiden og vet at det er babyen så er det nok lettere å ikke dra på ultralyd, for da vet man at det er bra i magen.  





Magen til Evelyn har begynt å vokse mer nå. Før var det kun på kvelden at magen var større, men nå er det litt form på den når hun våkner også. Tror ikke det er sååå lett for andre å se enda, siden Evelyn ikke bruker så stramme overdeler, men likevel tror jeg man kan se det om man vet hun er gravid. Jeg snakker til den lille i magen hver kveld, og stryker på den flere ganger om dagen. Synes det er kjempe koselig ❤️ 





For to dager siden kjøpte vi barnevogn!! Vet mange sikkert synes det er tidlig, men vi har vært innom «barnas hus» x antall ganger og det er alltid den samme modellen vi går ut fra butikken å tenker på, så da tenkte vi at vi like gjerne kunne bestille. Det  var helt sykt å bestille barnevogn❤️ Tenk at til høsten ligger det en liten baby i den. Vår baby ❤️ Husker vi så på barnevogn i 2019 også, og vi så på samme merke da også. Så dette er et veldig godt gjennomtenkt valg, og vi er veldig fornøyd med valget vårt. Er ikke samme modell da, dette er jo 2024 modell, men vi har alltid likt dette merket. Vi gikk for Emmaljunga 2024 | Sento Pro Kombi Ergo | Outdoor Navy










Den er veldig lett å styre, har lang liggedel slik at den kan brukes i mange år og man kan bestemme hvilken vei liggedelen skal vende.





Vi tenker også sakte, men sikkert starte på babyrommet. Kanskje vente til vi har vært på  ordinær ultralyd for å få vite kjønnet helt sikkert. Men vi er rimelig sikker på at vi vet hva det er ❤️ 





Vi er fremdeles surrehue én og surrehode to her hjemme. En med diagnose og en gravid 😂 I går var det 1 mai og rød dag, og da skal man jo ikke drive med snekring, gressklipping osv. Mens vi satt på kjøkkenet kommer det fra Evelyn mens hun titter ut av vinduet «hvem fader klipper gresset i dag??». Jeg ser ut og ser ingen som klipper gresset, så sier Evelyn «Nei, glem det. Det er sentrifugeringa på vaskemaskinen» 😂😂  Latteren sitter løst for tiden for å si det sånn 😂 





I følge babyverden er den lille nå på størrelse med en brusboks. Begynner bli litt størrelse på den nå! Jeg bruker andre apper for å se størrelsen, og da er sammenligning med frukter, men gøy å se andre gjenstander også. 










Hentet fra preggers app 





Hentet fra Preggers app





15+0 i dag ❤️





Bilde på forsiden er hentet fra gravid+ appen 


		


	


	

		
	


	






	



	


		
			

				
					Kategorier				
				

					graviditet Ivf				

			


			
Hallo baby!❤️

		


			

		


		
	





	


		


			
		


	


	
	


		


			

I går var vi på tidlig ordinær ultralyd på sykehuset, og alt var akkurat som det skulle! Lille babyen var veldig aktiv! Det var så utrolig koselig og ikke minst gøy å se hvor mye den bevegde seg! Det er så rart å tenke på at Evelyn ikke kjenner noe, enda hvor mye bevegelse det er der inne! Legen fikk sjekket alt mulig, og nakkefold var helt perfekt. Tror hun sa noe om at hvis nakkefolden var større enn 3,8 kunne det være tegn på kromosomavvik, men den lille hadde så lite som 0,8! ❤️ Den lille var også veldig aktiv med fingre, og det sa hun også var et godt tegn! Fostre med kromosomavvik har ofte knyttede hender, men den lille bevegde fingre og tær masse! Så vi pustet lettet ut! Nyrer, hjertet og alt som kunne sjekkes var helt som det skulle være! 150 slag i minuttet slo hjertet og det var veldig bra. Og størrelsen på lille lykketrollet var som det skulle, så termindato den 26 oktober blir stående❤️ Legen var ganske sikker på kjønn, men kunne ikke si med 100% sikkerhet, så det velger vi holde for oss selv til vi vet med sikkerhet hva det er ❤️










Selv om den lille var veldig aktiv visste den også veldig godt hvordan man skal slappe av. Her ligger den å slapper av med beina oppetter «veggen» 😂 





Nydeligste jeg har sett 😍










Nå som denne ultralyden er gjennomført og vi har fått sett at alt er helt perfekt er det lettere å begynne å nyte denne graviditeten mer, og ikke bekymre seg så mye. Jeg gleder meg til Evelyn begynner å kjenne bevegelse og at jeg etterhvert kan kjenne det også. Vi kommer nok til å dra på fler ultralydundersøkelser. Når vi har vært på den ordinære i slutten av mai så er vi graviditetsuke 19 eller 20, og etter det er det ikke fler obligatoriske, men vi kommer til å gå på noen til. Helt umulig å ikke se den lille igjen på 20 uker! Og dessuten ønsker vi ta 3D ultralyd etterhvert ❤️





I stad hentet vi frem alle sprøytene vi har hatt i denne IVF reisen, og fy fader det er mange! Det er helt villt hvor mange hormoner jeg har puttet i kroppen! Det har vært en beintøff prosess! Evelyn telte over sprøytene i stad, og 124 sprøyter har vi til sammen, og 113 av de har vært på meg 🤯 










Jeg så gjennom mobilen min for en stund siden og fant et bilde jeg hadde delt med mine nærmeste. Dette er ikke engang alle sprøytene jeg brukte gjennom forsøkene. Jeg husker det var så ufattelig sårt å gå gjennom forsøk på forsøk uten noen gevinst i enden. Ble jo bare mislykket forsøk uansett hvilke medisiner jeg brukte. Det var så vondt! 










Så det var ekstra stas i stad å ta frem alle sprøytene og dandere de til et fint hjerte og endelig ha et ultralydbilde i midten! Endelig kunne vi gjøre det! Etter det tok vi med alle sprøytene og leverte de til apoteket. Nå er denne IVF reisen over, og vi skal nyte denne graviditeten før vi møter vårt lille lykketroll i oktober ❤️





Evelyn er fremdeles trøtt, og  sover noen timer midt på dagen. Bekkenløsningen er som før, men noe som har dukket litt opp igjen, utrolig nok er kvalme. Ikke kastet opp noe, men brekker seg av mye. I stad brakk hun seg av brusen sin og i dag tidlig av å ha en liten pille på tunga 😂 





Jeg fortsetter å være sympati gravid med Evelyn. Surrer så innmari mye! I går lurte Evelyn på hvor ostehøvelen var, og jeg trodde jeg hadde lagt den i skuffen etter jeg hadde vasket opp, men neida. Jeg hadde vasket den opp og lagt siden i oppvaskmaskinen 😂😂 





13+0 i dag ❤️





Nå er den lille på størrelse med en fersken, eple eller sitron alt ettersom hvilken app jeg bruker.







		


	


	

		
	


	






	



	


		
			

				
					Kategorier				
				

					Ukategorisert				

			


			
I 2012 starte vår historie ❤️

		


			

		


		
	





	


		


			
		


	


	
	


		


			

Tenk at det i år er 12 år siden vi møttes første gang. Det er et helt liv siden. Det var det året Life of pi herjet på kinolerretet, Call me maybe, We are young og ikke minst Gangnam style gikk på repeat på radioen, og det året Evelyn endelig var 20 år og kunne dra på So (desverre lagt ned nå). Vi snakket sammen på et skeivt nettsted først, før vi møtes på Egon en stund senere. Tilfeldigheter gjorde at vi møttes igjen på So i Oslo, og det var der det hele ordentlig startet.





Fra april 2013 ❤️





Så mye har skjedd siden da! På godt og på vondt. Det har vært mange opp og nedturer. Nedturene har gjort oss sterkere som par, og oppturene har vi satt virkelig stor pris på. Når man har opplevd nedturer vet man å sette pris på oppturene ❤️ Vi har blant annet mistet hver vår forelder, noe som har vært veldig tungt. Vi begge kom inn i forholdet med en bagasje som vi har tømt litt etter litt. Det har vært utfordrende, men med støtte fra den andre har det gått fint. Jeg tror forholdet vårt er såpass sterkt fordi vi har vært engasjert i dette forholdet, vist forståelse, et drøss med kjærlighet og en god dose tålmodighet. Når vi var i en dårlig periode så stod vi i det, ga ikke opp, og bet tenna sammen til stormen ga seg. Nå som vi kun har litt støv igjen i kofferten har vi det helt fantastisk bra.





Jeg tror det er lett for mange par å gi opp når det blir problemer, men det er da det er viktig å stå i det. Gir man opp kjærligheten når man møter motgang vil man aldri finne kjærligheten. Et fint ordtak er «elsk meg når jeg fortjener det minst, da trenger jeg det mest». Dette er noen viktige ord med mye sannhet i.





Skal ikke sitte her å si at det har vært lett, for det har det overhodet ikke vært de første årene. Men jeg har aldri sluttet å elske Evelyn, uansett hvor lyst jeg har hatt til å gi opp. Står man i det så blir forholdet enda sterkere, tro meg.










Vi begynte prosessen om å få barn i 2018. Det var først på nyåret 2019 vi begynte med prøvingen, og vi rakk 5 forsøk før corona kom å ødela for oss. All prøving ble stanset, og midt oppi dette hadde jeg en mamma som var syk som ville dødd om hun fikk corona. Jeg husker jeg var ekstremt redd for å smitte mamma med noe, og jeg spritet ned alt før jeg gikk på besøk til hun. Det var ekstremt tøft å stå i. Jeg var livredd. Mamma ble dårligere, og på kvinnedagen 2021 ble hun flyttet til paliativ avdeling. Jeg besøkte mamma daglig og var der i flere timer hver dag, noe som gikk litt ut over tiden med Evelyn. Da var hun flink å sa fra, at hun også trenger litt tid med meg, og at jeg ikke måtte glemme det. Kommunikasjon er viktig i et forhold. 11 juni 2021 døde mamma av uhelbredelig hjernekreft, og Evelyn stod der ved min side og var stødig som et fjell for meg. Mamma fikk beskjed om at hun hadde hjernekreft ca et halvt år etter Evelyn og jeg ble sammen, så hun har stått i det med meg i alle disse årene ❤️





I 2019 mistet vi også det som skulle blitt vårt barn. I uke 9 tok drømmen vår slutt. Dette var en utrolig tøff og krevende prosess. Har også vært gravid flere ganger etter dette, men da mistet jeg før uke 5, så da kalles det kjemisk. Men uansett tøft å gå fra glede til sorg på null komma niks. 





Med andre ord har vi vært gjennom mye tungt, men her er vi, og vært sammen i 11 år i dag. 





I 2021 kjøpte vi får første bolig sammen, og i fjor ga vi hverandre vårt ja. Den lykkeligste dagen i våre liv ❤️💍










Og nå, endelig venter vi vårt barn! ❤️ 4 dager til vi ser den lille igjen, vi er da 12+6 og den ordinære ultralyden i mai får vi mest sannsynlig vite om vi venter en liten prinsesse eller en prins❤️💙





Moralen i dette innlegget er at det er liten vits å lete etter den perfekte, for ingen er perfekt. Det som er viktig er å finne den p e r f e k t e for deg, og være uperfekte sammen, men være den perfekte for hverandre ❤️