Vi måtte velge ny donor, da donoren vi valgte kun hadde ett strå igjen. Vi hadde tidligere bestemt oss for å bruke en mørk donor på meg, og en lys donor på Hanne, sånn at barna skulle ligne på den som ikke hadde båret det frem. Så når Hanne skulle gå gravid ville hun hatt en skandinavisk donor med mine øyne og hårfarge, og når jeg skulle gå gravid skulle vi bruke en mørk donor med mørke trekk slik som Hanne. Barna kom jo uansett til å bli søsken, selv om de ikke var det biologisk. Vi snakket masse om det, og samboeren er selv adoptert og har søsken i Norge som ikke er hennes biologiske, men hun kunne likevel dødd for dem. De er hennes søsken selv om de ikke har samme blod som strømmer gjennom årene. Så litt på bakgrunn av det valgte vi å ha forksjellige donorer, for barna ville bli søsken uansett. Men vi klarte ikke helt å slå oss til ro med valget vårt.
Vi tenkte på alle mulige scenarioer, og kom frem til at vi ville bruke samme donor. Rett og slett fordi vi tenkte på det at det kommer sikkert en periode i deres liv der dem er sinte eller fortvilt fordi de må vokse opp uten en pappa. Barna våre kommer aldri til å få en pappa, og det kan sikkert være vanskelig nok for barna å ikke vite hvor 50 % av det kommer fra (før de er fylt 18), så vi ville ikke ta fra dem muligheten til å kunne se likheten i hverandre. Å vite at de er søsken gjennom blod.
4 svar til “Nytt valg av donor”
Det tror jeg er fornuftig refleksjon. Jeg ser at datteren min er gjennom noen såre perioder med savn av en pappa. Men hun eeelsker brødrene sine over alt i verden og sier det både titt og ofte. Så jeg tror det blir fint for dem når de blir eldre å vite at de deler samme donor også selv om de ikke får kjenne han.
Hvordan takler du disse periodene hvor hun savner en pappa? Hva forteller du henne? Tror det er veldig viktig at de deler samme donor. Sånn at de har hverandre i de tidene barna føler på savnet.
Tja, det kommer litt an på situasjon og hva jeg har tid til. Ofte så spør hun rundt leggetid og da får hun alltid grundige svar. Jeg svarer så godt jeg kan og lyver aldri. Jeg tar heller sjansen på at jeg kanskje forteller noe hun ikke forstår enn å ikke fortelle. Slik kan historien hennes bli en del av den historien hun alltid har hørt og aldri noen overraskelser. Selv om det er vanskelig å forklare hva en donor er, så prøver jeg så godt jeg kan. Jeg bruker også et par barnebøker som er til god hjelp. Minst en gang i året treffer vi også andre familier som oss, slik at alle barna har det til felles at de ikke har noen pappa. Det synes hun er veldig fint. For meg er det godt å vite at de vokser opp med å kjenne gjevnaldrende i samme situasjon som dem selv, slik at de har andre enn meg å prate med når de kommer opp i den alderen at de trenger gjevnaldrende å snakke med fremfor mamma.
Jeg synes du løser det på en ordentlig god måte! Og dette med at dere treffer andre familier i samme situasjon som dere er nok veldig fint for dem og ikke minst for deg også!