Jeg er i dag på 7 dpo. Fremdeles alt for tidlig å teste, men likevel så tar jeg meg selv i å tenke «Hva om jeg får positivt om jeg tester?». Jeg vet jo at sjansen ikke er så stor for å få en positivt test såpass tidlig, men alt i meg skriker at jeg vil prøve. Hadde graviditetstester vært narkotika så hadde jeg vært narkoman. Jeg tror jeg kommer til å gå på en smell i morgen. Har graviditetstester liggende, men ingen graviditetstester med tidlig deteksjon. Clear blue har en veldig fin en, som kan vise positiv så tidlig som 6 dager før uteblitt menstruasjon!
Jeg går rundt å synser og sanser om hva jeg kjenner på kroppen.
Jeg har utrolig humørsvingninger for tiden. Senest i går så klikka jeg på en mann på chatten til Homenet når jeg var uenig i en regning jeg hadde fått. Han hadde selvfølgelig rett, men jeg kokte skikkelig over! Lunta er seriøst så kort! Og i dag begynte jeg å gråte (ja du leste riktig) fordi jeg snakket med en selger på finn som solgte en splitter ny og kul Adidasjakke for barn. Og jeg fikk klarsignal på å få kjøpe den, men så kom en tidligere interessert kjøper meg i forkjøpet så den gikk til hun. Jeg begynte virkelig å grine! Hva skjer? Enten så er dette pms fra en annen verden eller så er det faktisk kroppen min som har litt å stri med for tiden pga en liten spire! Er jo mye hormoner i sving når man er gravid. Og i dag har jeg hatt konstant menstruasjonsmurringer og jeg har løpt på do x antall ganger fordi jeg er sikker på at mensen har kommet. Men den har enda ikke meldt sin ankomst, heldigvis! Egentlig er det alt for tidlig med mensen også. Er bare på dag 24 i syklusen, og forventet mens (hvis jeg skal regne ut fra forrige måned) er først om 6 dager. Etter aborten har syklusen min endret seg. Jeg hadde en syklus på 27-29 dager før, men den har foreløpig blitt lenger. Om syklusen er tilbake til vanlig vet jeg ikke enda, men er fremdeles da noen dager til mensen. Jeg har følt på litt «press» nedentil også, hvis jeg kan forklare det på den måten. Kjenner at jeg ikke er skapt for denne ventingen og spekulasjonene… Jeg vil bare være gravid og få en frisk liten unge sammen med samboeren min. Vær så snill, hvis det finnes noen der oppe med høyere makt, gi meg denne fantastiske gaven! Det er så vondt å vente når man så sårt ønsker noe så inderlig…
Jeg har hørt at om man har vært gravid før så bare «vet» man det om man er gravid igjen? Jeg har en rar følelse i kroppen. Egentlig en ganske god, men rar følelse. Er det noen som leser denne bloggen som har vært gravid før? Da vil jeg veldig gjerne høre fra dere. Eller om noen har hørt fra venninner etc om at de bare har visst det?
Nei, jeg har bestemt meg! Har ikke mensen kommet i morgen tidlig så blir det tur på apoteket for å kjøpe test!
Kryss alt som krysses kan for meg! ???
5 svar til “Aldri så liten oppdatering”
Lykke til! Jeg har vært gravid to ganger, men aldri følt på visshet om at jeg var gravid før test. Med første var jeg sikker på at mensen var på vei, for det hadde murra i flere dager. Med andre ble jeg bråkvalm av noen fjær i veien på tur hjem fra jobb, og neste dag var det en svak strek på testen :p så noen småsignaler har jo kroppen sendt :p
Har du noen vellykket svangerskap bak deg eller har du mistet? Sånn du forklarer ved første graviditet, akkurat sånn har jeg det også! Flyr på do hele tiden fordi jeg er så sikker på at jeg har fått mensen! Oi, ble du kvalm før du fikk positiv test til og med! Det er sjeldent jeg hører om egentlig! Ganske fascinerende hvordan kroppen «sier fra» ?
Begge svangerskapene har gått hele veien, så har to nydelige gutter ❤ var bare det ene blaffet av kvalme, og så på igjen for fullt uke 6-13 :p
Så godt å lese at du har to nydelige gutter! Du er heldig ❤️ Haha, merkelige greier ?
Hm… det rare er at den første gangen jeg var gravid for mange år siden, så visste jeg at jeg var gravid nærmest med en gang og var helt rolig og sikker. Men da hadde jeg jo «bare» hatt samleie, så innsatsen var ikke så «kostbar». Da jeg startet med insemineringer, var jeg også bombesikker første gangen jeg prøvde, men var misslykket. Etter det var jeg aldri sikker på noen ting og jeg har aldri vært så sikker på at jeg IKKE var gravid som den gangen jeg faktisk ble gravid med Storkfrøken. Så min erfaring er at hodet kan virkelig spille oss et puss altså.