Den 27 januar begynte jeg på synarela, for å bli nedregulert. Jeg var så utålmodig, så jeg sa meg villig til å gå på nesespray en uke ekstra når de sa jeg kunne få uttak litt tidligere enn om jeg hadde gått på kort protokoll, men da måtte jeg gå på synarela en uke ekstra pga logistikk. Jeg skulle ha to spray morgen og to spray kveld, klokken 8 og 20 hver dag. Det er veldig slitsomt i lengden, men samtidig føles det godt å være i prosessen. Jeg gikk på synarela i 5,5 uker.Den 16 februar var jeg helt nedregulert! Jeg ble så glad når så hvor mange folikler som lå i dvale! Aldri hatt så mange før, og dette var en skikkelig positiv opplevelse! 11 folikler!
Denne stimuleringsperioden har jeg gått på hormoner i veldig mange dager! 16 (!!!) dager! Jeg har gått på både menopur og bemfola tidligere, og da gikk det mye raskere enn denne gangen. Jeg følte meg som en vandrende nålepute til slutt. Det ble 32 sprøyter i løpet av disse 16 dagene.
Jeg tenkte at det kanskje var litt bra at det tok litt tid for foliklene å øke i størrelse. For da kunne de som hang litt etter få vokst seg store nok de også. Og det gjorde de. Det ble mange fine og store folikler. Jeg regnet meg frem til at jeg burde få 7 fine egg av de 11 jeg hadde, og for meg er det rekordmange! Det høyeste jeg har hatt er 4, så 7 er helt sinnsykt bra for meg å være! Og i tillegg skulle jeg få dobbel dose av ovitrielle, sånn at de skulle gjøre siste innspurt.
På selveste kvinnedagen hadde jeg uttak. Det var en dag med mye følelser. Det var på kvinnedagen mamma ble lagt inn på paliativ avdeling. Hun kom aldri hjem igjen og døde 3 måneder senere. Men jeg klarte skyve det noenlunde til side, for nå skulle jeg jo ha det best uttaket jeg noen sinne hadde hatt!
Jeg satte meg i stolen rimelig groggy og klar for å få ut gullegga mine, men det ble ikke som jeg hadde trodd. De slet med å finne det første egget i den største folikkelen. Jeg fikk helt hetta og ble nervøs for at mitt første forsøk skulle gjenta seg. Den gangen måtte de nemlig lete lenge etter eggene og skylle gang på gang før de fant dem. Det viste seg at alle eggene var umodne, dessverre. Jeg orket ikke en slik nedtur igjen. De fant ikke egget ved første skyll, og jeg var overbevist om at skandalen skulle gjenta seg. «Folikkelen var veldig stor, så det er mye å se gjennom». De sendte glass nummer to inn gjennom luka, og etter litt hørte jeg «egg». Jeg gråt av glede! Dessverre endte det der. De 6 andre var tomme eggposer. Jeg kjente at tårene var på vei, men jeg ville være modig. Holde igjen tårene. Men da de trillet meg inn til Hanne knakk jeg fullstendig sammen. Jeg gråt ustanselig. Det var umulig for meg å stoppe, jeg var helt fra meg. Jeg husker ikke så mye av hva jeg sa og sånn, for jeg var fremdeles litt fjern, men Hanne sa jeg gråt og følte meg mislykket. Jeg husker jeg hulket «jeg vil jo bare ha barn!». Det var et veldig sårt øyeblikk. Endelig hadde jeg mange folikler også skulle de være tomme!
Det er så vond følelse å føle at kroppen ikke spiller på lag. Det eneste jeg ønsker meg i livet mitt nå er barn, og det å kjenne på følelsen av å ikke være kvinne nok gjør vondt. Jeg vet veldig godt at det å være kvinne betyr ikke at man må ha barn, eller at man ikke er nok kvinne om man ikke kan få barn, men når jeg står midt i det, og har så lyst så føler jeg at jeg som kvinne ikke er bra nok. Føles som det lyser «ERROR» i eggstokkene mine. Jeg vil bare lykkes, og jeg blir så lei meg når jeg hører om andre som lykkes så fort. Og hva med de som ikke engang ønsker seg barn, men som ble gravid etter et engsngsligg osv? Jeg vet det ikke er sannheten, men det føles som jeg er den eneste i hele verden som ikke får det til.
Tilbake til det ene egget jeg fikk ut. Jeg klarte etterhvert å endre tankegang. Noenlunde i alle fall. Det kunne jo i verste fall vært at alle foliklene var tomme! Ett egg er bedre enn ingen. Og jeg liker å tenke at det kanskje bare var ett egg, fordi det ene egget har tatt næringen til alle de andre, sånn at dette er et superegg!!
De ringte meg torsdag for å fortelle om det ene egget hadde blitt befruktet eller ikke. Og det hadde det! Lille mirkalegget vårt! Dersom delingen stoppet opp ville de ringe før kl 9 mandag morgen, men dersom jeg ikke hører noe blir det innsett kl 12:15 i morgen. Jeg vet at den første delingen på fredag gikk bra, men mer vet jeg ikke. Jeg prøver tenke positivt og stole på at dette går veien. At dette er egget vi har ventet på! Det er jo ett lite mirakel at det var det eneste egget av 7 folikler. Og et lite mirakel at det ble befruktet. Et lite mirakel at det delte seg riktig første dagen. Og kanskje et lite mirakel i morgen og at det ender opp med innsett? ❤️ og gjerne et lite mirakel og gir positiv test og en graviditet som går hele veien ❤️
Hanne og jeg gifter oss endelig etter 10 år! Vi gifter oss i juli, og vi har hatt tre utak i 2022 uten å lykkes, og vi har tullet litt om at det sikkert går nå. Det er jo så typisk! Jeg har kjøpt drømmekjolen, ser frem til utdrikningslag, bryllupet og bryllupsreise. Vi skal på cruise i Karibia ❤️ Og jeg har jo hørt fler tilfeller av at folk lykkes når de slapper av, ikke tenker på det eller når det ikke passer. Typisk om det går nå når det ikke har gått tidligere! Vil jo veldig gjerne lykkes, men det er bare ironisk om det går nå. Men en graviditet er hjertelig velkommen! Men blir jeg gravid blir det ikke cruise, så vi har sagt helt fra starten at hvis det ikke går nå så bestiller vi cruise med en gang. Fint å ha noe å se frem til dersom det ikke går❤️
Kryss fingre og tær for at vi slipper kjøpe påskeegg i år! 😉 Vårt påskeegg venter på oss i Porsgrunn 🤞🏼