På torsdag dro jeg og Hanne til Bergen med et vennepar av oss for å få dette forsøket litt på avstand. Jeg begynte å blø på mandag, men hadde et lite håp om at det kun var en uskyldig blødning, men i dagene som kom ble det bare mer og mer blod. Jeg hadde ikke de typiske menssmertene, så vet ikke om det var veldig tidlig SA, eller om jeg bare var sykt heldig med menssmertene. Men smerten satt i livmora, og kun livmora. Dette synes jeg var litt snodig. Bruker alltid ha smerter på venstre eller høyre side. Da vi kom frem til Bergen natt til fredag så hadde jeg så vondt i livmora at jeg måtte stoppe opp å bare stå helt i ro til det gikk over. Jeg har aldri vært borti lignende. Jeg bruker heller ikke blø så mye, men jeg satt på do å jeg hørte blodet dryppe.. Så jeg har en liten følelse at det var mer enn en vanlig mensen, men det får jeg jo aldri vite.
Nå blir det fokus på bryllupsforberedelser, og på å pleie forholdet frem mot bryllupet. Det tar på å være i denne prosessen, og man blir litt oppslukt i hele IVF bobla at man nesten ikke har fokus på forholdet.
Jeg synes det er veldig vondt at det ikke gikk denne gangen heller. Det er jo nesten som om jeg tror at det ikke er meningen at det skal gå. Føler jeg har prøvd så mange ganger nå, og nå har vi kun ett forsøk igjen offentlig. Jeg er livredd for at jeg må vinke farvel til drømmen om å gå gravid, og det gjør skikkelig vondt. Jeg er redd vi ikke får barn i det hele tatt.. Vi har nesten brukt halve forholdet vårt på å tenke at vi skal ha barn. Vi ble sammen i 2013. I 2018 begynte vi prosessen, og første forsøk var i 2019. Hadde 4 forsøk i 2019 og 1 forsøk i februar 2020, så kom corona og ødela alt for oss, og prøvingen ble satt på pause. Så hadde vi tre uttak i 2022 og ett uttak i 2023. Og kun 3 egg som har blitt satt inn.. Når er det vår tur? Blir det noen gang vår tur? Kommer så mye i veien. Jeg skal legge ut ett litt mer utfyllende innlegg litt senere om hvert forsøk.
Har du noen solskinnshistorie å komme med?