Nå er jeg i uke 28 (27+3) Jeg synes tiden går veldig fort nå, det føles ikke lenger lenge mellom nye uker. På starten husker jeg at det gikk så utrolig sakte og følte at alt var så langt unna. Men samtidig så hadde jeg ikke noen forventninger eller tanker om hvordan graviditeten skulle bli siden jeg egentlig aldri har hatt en stor drøm eller ønske om å være gravid. Det er veldig rart å tenke på at for bare 3-4 år siden så hadde jeg absolutt ikke lyst til å bli gravid, og nå er jeg gravid i 6måned! Nå er jeg selvfølgelig utrolig glad for at jeg er gravid og at alt ser ut til å gå bra med vår lille baby M💕
Det har vært veldig mye plager i svangerskapet. Jeg har kastet opp og vært kvalm fra uke 8 til uke 22… Men det som har plaget meg aller mest er smerter i bekkenet. Det har vart siden uke 6. Noen ganger har smertene vært så intense og smertefullt at jeg ikke har klart å gå, bøye meg ned, og hatt vanskeligheter med å gå på do. Jeg har vært helt sengeliggende enkelte dager. Det har vært vanskelig å kjenne på håpløshet med å ikke strekke til lengre enn mellom senga og sofaen. Jeg har lagt så mye ansvar på Camilla og alt hun måtte gjøre for meg, Lexie og hjemmet vårt. Camilla står opp før meg å går morgentur med Lexie, bare for at jeg skal få sove de ekstra timene. Når jeg sovner på sofaen, noe jeg gjør nesten hver dag. Går hun turer med Lexie, disker opp middager og shiner leiligheten. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få takket hun nok for alt hun gjør for meg. Det blir umulig å gjengjelde alt det flotte hun gjør. Jeg er så glad for at det er Camilla jeg skal lage en familie med. Hun kommer til å bli den beste mammaen til datteren vår. Når jeg ser hvor mye kjærlighet hun allerede gir til lille M, blir jeg varm i hjertet mitt. Camilla har så mye kjærlighet å gi til jenta vår. Den nye hverdagen kommer til å være fylt med så mye kjærlighet, latter og glede. Hver kveld så synger Camilla den samme sangen og snakker til babyen, da sparker hun ekstra mye når hun hører mammas stemme❤️
Jeg vet at Camilla føler på en sorg for at hun ikke fikk oppleve en fullgått graviditet, og jeg er utrolig lei meg for at hun må føle på den sorgen. Jeg kan ikke kjenne meg igjen i det, siden graviditet aldri har vært noe jeg har tenkt på før i livet. Camilla synes det er vanskelig og trist at det genetiske til babyen ikke vil være noe av henne, og det skjønner jeg. For det er ofte gener man tenker på når man skal få en baby. «Ligner den på meg, eller pappa?» «Har babyen mine ansiktstrekk eller pappa sine?» «Kanskje den blir like vilter som det jeg var» Jeg var ikke så opptatt av det genetiske da Camilla prøvde, men kanskje jeg hadde følt på det jeg også? Som jeg har sagt til Camilla, gener er langt ifra alt. Jenta vår kommer til å ligne på Camilla, det bare vet jeg. Fordi Camilla kommer til å lære hun gode verdier. Hun kommer til å bli lært om neste kjærlighet. Hun vil lære seg å respektere alle mennesker, uavhenging av alder og kjønn. Hun vil lære seg å sette pris på de minste ting i livet. Camilla kommer til å lære, og vise hun hva kjærlighet og respekt innebærer. Og sånn, vil datteren vår ligne på Camilla. De gode verdiene, kjærligheten, respekten og omsorgen Camilla har for livet kommer hun til å lære bort til baby M. Og det trumfer genetikk.
Jeg håper Camilla vet hvor mye jeg setter pris på hun og alt hun gjør for meg. Hvor mye det betyr for meg at hun virkelig gjør alt for meg. Jeg har aldri tvilt på at hun kom til å være en god kone for meg om jeg ble gravid. Jeg føler meg så ekstremt heldig og lykkelig for at jeg har hun ved min side❤️ Jeg gleder meg til å se Camilla blomstre i mamma rollen og jeg gleder meg til å se hvor fantastisk mamma hun kommer til å være❤️
