Dette her er helt surrealistisk! Under tre uker til termin! Jeg husker så godt jeg telte ned dagene på termingruppa, og synes det var sååå stort å gå fra 200 og ned til bare 199 dager 😂 Dette er babyverden sitt forum, i oktobergruppa. Og der er det nedtelling på alt for at man kan dele hvor lenge det er igjen til man er høygravid, termin osv. Jeg hadde nedtelling til høygravid også, og det føltes som en evighet! Den 26 mai skrev jeg «106 fuckings dager igjen. Høres ut som en evighet». Og det var det jo også! Men plutselig var dagen her!
Tenk at kona har vært gravid i 263 dager! Unnskyld meg, men hvor ble den tiden av? 263 dager med mye tortur for Evelyn, 263 med venting, glede, lykke og forventninger! Og ikke minst 263 dager med å være takknemlig for at Evelyn gjør dette for oss❤️ Jeg har med glede vært og er både husmor, kokk og enslig turgåer med Lexie! Evelyn har bidratt der hun har orket, men det viktigste for meg hele veien har vært og er å ivareta henne. Jeg har alltid sagt «du må lytte til kroppen din». Hun lager jo faktisk et helt menneske i kroppen, ikke rart det krever sitt! Hun har hatt dårlig samvittighet for at hun har dager der hun sover i timesvis, men dårlig samvittighet er det siste hun skal ha. Jeg er bare lykkelig over at vi får barn snart! ❤️
Vi har ønsket oss barn i så mange år, og nå som hun er rett rundt hjørnet er det plutselig litt skummelt også! Er jo ikke akkurat sånn at vi spontant ble gravide uten å ha tenkt gjennom om vi ønsker barn eller ikke 😂 Så at det plutselig er skummelt var jeg ikke forberedt på at vi skulle kjenne på. Det er noe med det at hele vår verden slik vi kjenner den snart er historie. Snart er det ikke bare Evelyn, Lexie og meg. Vi fikk Lexie 2,5 år etter vi ble sammen, og hun er 9 år nå, så det er jo på en måte det livet vi kjenner til.
Plutselig må Lexie dele oppmerksomheten sin med et lite barn som krever enormt mye. Jeg vil ikke at Lexie skal føle seg tilsidesatt, glemt eller at hun ikke lenger er en del av flokken. Vi har snakket masse om dette. Vi nekter å gi bort Lexie, slik vi ser fler andre har gjort når de fikk barn. Lexie kom først og vi skal aldri gi hun fra oss!
Men det betyr ikke at jeg ikke er bekymret for hennes følelser, for jeg tror hun fort kan kjenne på disse følelsene. Hun har aldri trengt å dele oppmerksomheten med noen andre som bor her. Og hun blir fort sjalu. Hvis Evelyn og jeg kysser så kommer Lexie fort bort og skal ha kyss hun også ❤️ Og det må vi fortsatt tillate når vi får Milea. Hun må få komme bort å kreve sin oppmerksomhet. Jeg tenkte å ta med en sutteklut eller lignende som Milea har hatt nær om jeg ikke får bli på sykehuset og ta den med hjem til Lexie i forkant så hun får blitt vant med lukten til vi kommer hjem fra sykehuset.
Vi har snakket mye om at det er viktig at den av oss som ikke har Milea gir Lexie oppmerksomhet på lik linje som før. Og at hun får gode turer med kvalitetstid, med meg i første omgang siden Milea blir veldig avhengig av Evelyn i starten. Og etterhvert høre med noen venner om de kan ha Milea en times tid så vi tre kan gå tur sammen alene som før.
En annen følelse Evelyn og jeg har kjent på som vi aldri trodde vi skulle kjenne på var en sorg. En sorg over livet vi snart legger bak oss. Vi har vært mye i Frognerparken gjennom de 11 årene vi har vært sammen, og vi har en egen spilleliste som heter «Frognerparken date». Da vi spilte av den hjemme for en stund siden ble vi begge litt triste og vi skjønte ikke hvor denne følelsen kom fra. Vi er jo så glade for at vi endelig skal få barn!
Har spurt litt rundt hos andre som har barn og de kunne relatere seg til følelsen, og det var godt å se. For hvorfor skal man kjenne på en sorg når man venter på den største gaven i livet? Det føles nesten som om vi må begrave fortiden vår. Nå begynner en fremtid som ikke innebærer bare oss to på date når og hvor vi vil. At vi tre går en lang skogstur som Lexie elsker fordi da er flokken samlet. Kunne planlegge en ferietur og bare dra. Ligge lenge på morgenen med Lexie snorkende under dyna å bare kose oss osv. Man mister seg selv litt rett og slett og det er jo en sorg. Og dette føler jeg er veldig tabu, for jeg har aldri hørt noen snakke om disse følelsene før, så når jeg kjente på de følte jeg meg veldig alene før jeg nevnte det for Evelyn og hun kjente seg igjen. Jeg velger derfor å snakke høyt om det og si at dette er ingen skam å føle på. Det er lov å kjenne på en sorg selv om du er overlykkelig over å skulle bli forelder.
Vi gleder oss fryktelig mye til Milea er her, men det er også skummelt å tenke på at vi skal ha all ansvaret for et lite menneske😱 Tidligere kunne vi bare levere fra oss ungen når det ble for mye eller det ikke sluttet å gråte. Hvem skal vi levere det til nå liksom? 😂Nå er det vi som får levert barnet tilbake til oss når det blir for mye. Plutselig er det vi som er «eieren» Det er sykt å tenke på! Vi vet da ikke nok om babyer til å ta det med hjem! Det føles kjempe skummelt! Men jeg tenker at alt kommer av seg selv, og at man instinktivt vet hva man skal gjøre. Men her og nå føles det helt absurd at vi skal ta med oss en nyfødt hjelpesløs verdensborger med hjem.
Men mest av alt gleder vi oss til vi blir en komplett familie! Vi teller ned dager til hun er her, til livet blir helt perfekt på en helt annen måte. Livet vil få en helt ny betydning ❤️ Jeg gleder meg til alt vi skal oppleve og alle minnene vi skal lage sammen som en familie på fire❤️