Abort

Tidlig tirsdag morgen den 18 juni drar vi til sykehuset. De tyve minuttene det tok å komme seg dit har aldri føltes lenger. Da vi kom frem henvendte jeg meg i luken for å si at jeg skulle gjennomføre en medisinsk abort. Sikkert helt tullete av meg, men jeg klarte nesten ikke holde igjen tårene når jeg snakket med hun i skranken. Embryoet var jo dødt, det var ikke sånn at det fantes håp, men likevel var det veldig sårt. Det var lang ventetid, så vi fikk lov til å tusle litt rundt på sykehuset, så skulle hun ringe når det var vår tur. Vi gikk opp på cafeen å spiste og satt der å slappet av, og rundt 1,5 timer senere ringte telefonen.

Den legen jeg kom inn til hadde enten en dårlig dag eller hadde valgt feil yrke. I en slik situasjon jeg var i burde man vise litt sympati, og kanskje være en smule støttende. Hun var alt annet enn det. Jeg er fullstendig klar over at det er jobben hennes og at hun ser mange kvinner daglig som skal ta abort. For hun er jeg bare en av de, men for meg så var det veldig trist og sårt å være på sykehuset for å gjennomføre en medisinsk abort.

Hun måtte gjennomføre en gynekologisk undersøkelse, for å bekrefte at det ikke var liv. Det er veldig bra at de kjører en slik policy, og det var godt for meg å få en avslutning på det hele, og se at det ikke var noe håp. Men samtidig var det sårt. Veldig sårt. Jeg fikk resept på sterke smertestillende,av merket pinex major, som jeg skulle ta hjemme når jeg fullførte aborten.

Etter timen med legen skulle jeg møte sykepleier. Hun skulle fortelle litt om hele prosessen med medisinsk abort. Hyggelig dame, og hun viste masse forståelse. Ved en medisinsk abort må tabletten mifegyne tas oralt foran en sykepleier som kan bekrefte at jeg har tatt den. Jeg vet at embryo var dødt, men likevel var det utrolig tøft å ta den tabletten. To skulle bli til en. Jeg hadde jo tross alt vært to i nesten to måneder, og nå skulle jeg svelge en tablett som stanset graviditet. Sykepleieren forklarte hvordan resten av aborten ville fungere. To døgn etter skulle jeg ta fire cytotec vaginalt. Disse tablettene skulle jeg ta hjemme, og dens oppgave var å gi sammentrekninger av livmoren, slik at «fødselen» kommer i gang. Alt må jo ut. Jeg fik ikke lov til å være alene på selve abortdagen, så når cytotec ble tatt måtte Hanne være hjemme med meg. Hun sa også at det var lurt å ta smertestillende samtidig som jeg tok cytotec tablettene sånn at jeg hadde smertestillende innabords til smertene kom, og hele tiden være føre var.

Jeg kjente at jeg gruet meg sykt til å ta cytotec tablettene. Jeg hadde hørt så mange skrekkhistorier! Ja, jeg er en av de som Googler alt… Dagen kom og jeg tok tablettene.. Jeg tok pinex major kombinert med andre smertestillende for å være før var på smertene. Det tok ikke lang tid før jeg kjente smerter. Kanskje maks en time. Jeg hadde jo tatt smertestillende, hvorfor kjente jeg så mye! Det føltes som sinnsyke mens smerter. Og jeg kjente at jeg blødde masse. Jeg hadde så vondt i magen og etterhvert måtte jeg på do. Jeg fikk jo nesten litt trykktrang, om jeg kan si det sånn. Men jeg hadde aldri i livet ventet meg at jeg skulle kjenne at noe kom ut av meg mens jeg satt på do! Jeg bokstavelig talt kjente at noe «stort» var på vei ut! Hanne satt på stua, og jeg husker jeg ropte «nei nei nei nei!». Hanne kom løpende og holdt rundt meg. Det var så ekkel følelse å kjenne at noe med litt størrelse var på vei ut! Jeg ville ikke trykke det ut! Men Hannes nærhet gjorde meg trygg, og jeg slapp opp. Plask sa det i do… Der kom det som egentlig skulle bli babyen vår ut..

Jeg blødde så mye! Det var helt rødt i hele do og rundt på doringen, og smertene var så sterke. Jeg tok smertestillende, men følte ikke at de hjalp. Men det fikk meg til å lure på hvor sterke smerter jeg egentlig ville hatt om jeg ikke tok smertestillende. På ett punkt hadde jeg så vondt at jeg ble kvalm. Hanne var snill og god med meg hele veien og lå bak meg å koste og strøk på meg, men på ett punkt så hadde jeg så vondt at jeg hadde lyst å be hun pelle seg til helvetes vekk!

Smertene ga seg litt etter litt, og det var så deilig å kjenne at det ble bedre og bedre utover dagen. Jeg hadde fryktet at det skulle vare hele dagen og kvelden, men faktisk ga det seg etter kanskje 5-6 timer.

Jeg blødde ikke så mye dagene i etterkant heller. Brukte bind i noen dager, og kunne deretter gå over til truseinnlegg. Det var blødning i rundt 2 uker, noe som er veldig normalt.

Dette var min første og forhåpentligvis siste abort!