Eggutaket onsdag den 8 juni gikk fint, og det ble 3 egg ut. Jeg tror jeg bare må bli vant til at jeg får ut få egg. Eggstokkene mine er ikke super gira på disse hormonene tror jeg. Som gynekologen min sa:
Noen eggstokker liker ikke å bli tukla med
Jeg tror jeg er en av de. Desverre. Men, som jeg prøver å tenke, man trenger kun ett godt egg, ikke 20 dårlige! Kvalitet er viktigere enn kvantitet!
Dagen etter uttak ringte Porsgrunn meg for å fortelle hvordan det gikk med eggene.
Ett egg er befruktet, og det blir innsett i morgen kl 13:00
Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Jeg gråt av glede og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Dette var en telefon jeg hadde ventet lenge på. Jeg fikk beskjed om å ha full blære til innsett og vi snakket litt rundt prosedyren. Hun nevnte også at dersom de ringte før kl 09 så ble det ikke noe insett jo 13. Da hadde delingen stoppet opp. Men vi satset på at det skulle gå bra og at vi skulle møte opp kl 13 dagen etter.
Det første jeg gjorde da jeg la på, var å ringe Hanne som var på jobb, og vi gråt litt av glede sammen. Endelig var det vår tur!
En liten del av meg var redd for at det ikke ble noe av. Tror det er en forsvarsmekanisme jeg har for å beskytte meg selv fra å bli såret. Dagen etter våknet jeg grytidlig, desverre. Hadde det vært opp til meg hadde jeg sovet til 08:59 for å slippe bekymre meg for at telefonen skulle ringe. Klokken gikk så sakte! Saktere enn noen gang før. Et minutt føltes som 1 time. Klokken nærmet seg kvart på 8., og jeg hadde enda ikke hørt noe. Blir det noe av kanskje?. Jeg turte begynte å håpe. Jeg turte ta meg en dusj. Turte lage niste til den lange bilturen. Turte håpe. Jeg lot mobilen bli igjen hjemme mens jeg gikk på tur med hunden. Jeg husker jeg gikk i museskritt, for jeg ville ikke hjem før kl var 9. Jeg ville ikke hjem før det var trygt. Men hjem måtte jeg jo. Det første jeg hører da jeg låser opp døra var telefonen. Porsgrunn lyste mot meg i displayet.
Knust. Jeg var helt knust. Hvorfor måtte dette skje?
Delingen har stoppet opp.
Fuck det her!
Endelig gikk det vår vei. Trodde vi.. Etter dette forsøket gikk jeg inn i en tøff periode i livet mitt. Jeg ble rett og slett deprimert. Denne prosessen er så ufattelig mye tøffere enn man tror. Alle disse hormonene man propper kroppen full av, for så å stoppe brått er ikke bra for psyken. All håp som blir bygget opp, som brutalt blir revet ned på slutten av hvert forsøk.
Etter nederlaget og en liten pust i bakken fikk vi time med legen på Porsgrunn. Neste forsøk ville de prøve med lang protokoll. Akkurat det jeg ønsket! Jeg begynte se frem mot nytt forsøk.