Den siste tiden har vært litt tung for meg. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men jeg har følt litt på tomhet og det å være alene om å ikke være gravid. Jeg vet det bare er helt tullete å tenke sånn, men det er mine tanker. Mine innerste tanker. Da vi fant ut at jeg var gravid i mai, så var jeg så absolutt ikke alene om å være gravid. Det var flere vi kjente som også var gravide. Så fantastisk, tenkte jeg! Da kan barna bli venner fra dem går i bleier, vi kan gå på trilletur sammen og jeg har mange å komme i form sammen med etter fødselen! Alt var så fantastisk. Jeg tenkte at det helt sikkert var meningen at flere skulle gå gravid samtidig som meg. Men så kom den forferdelige dagen… Den 5 juni.. Da vi skulle på tidlig ultralyd å se den lille for første gang. Forventninger var store. Vi skulle få se hvor stort det lille frøet var blitt og vi skulle mest sannsynlig få se og høre hjerteslag.. Det var dagen da helvete begynte. Dagen da jeg prøvde tenke positivt, men hjertet var fylt av så mye frykt. Vi hadde oppfølgingstime hver uke, frem til jeg var 9 uker. I uke 8 så vi hjerteslag og ble fylt med håp, uka etter var alt revet fra oss igjen. Det lille frøet hadde tapt kampen.
Mens vi opplevde å miste hørte vi stadig fler fortelle at de var gravide. Til og med en venninne av meg som har et barn på 11 år, skal mot alle odds bli mamma igjen. Og når er termin? I januar. Slik som oss. Rettelse. Måneden vi egentlig skulle hatt termin. Jeg føler alle er gravide! Jeg vet så godt at vi ikke er de eneste som sitter å føler på akkurat det samme som jeg føler på, men det føles bare så håpløst. Hvorfor måtte vi miste? Og hvorfor måtte så mange være gravide samtidig som oss? Hvorfor dukket det stadig opp nye innlegg på Facebook «vi venter barn i januar» Er det for å smøre det inn at vi mistet? Det har alltid vært noen som har vært gravide årlig som vi kjenner, og det er helt normalt. Men nå var det ekstremt mange. Det er så mange som venter barn i januar og februar som vi kjenner! Det holder nå! Jeg trenger ikke en påminnelse på at vi mistet! Jeg trenger ikke en påminnelse på at vi ikke skal bli foreldre 26 januar 2020! Det holder!
Jeg sitter å skriver dette innlegget mens tårene renner. Det er 4 måneder siden jeg mistet, men akkurat nå føles det som det var i går! Det gjør så vondt å føle på! Og jeg er så redd for at jeg skal bruke lang tid på å bli gravid igjen! Vi får jo ikke prøvd mer enn kanskje 5 ganger i året, i og med at vi ikke bare kan kose i senga og håpe på det beste.. Jeg er så klar for å bli gravid igjen! Jeg er så klar for å bli mamma! Så utrolig mange skal bli mamma om noen måneder, mens jeg ikke er i nærheten å kunne føle på det engang. Det gjør så vondt! Er det vanlig å føle på det såpass «lenge» etterpå?
Jeg har forsøkt å være sterk. Men når så forbanna mange skal gni det inn i trynet mitt at de er gravide (enda de ikke vet jeg har vært gravid og mistet) så gjør det vondt. Blir jeg straffa for noe? Det verste er at jeg klarer ikke helt å være glad på deres vegne. Jeg føler meg slem som tenker sånn. Føler meg egoistisk. Men det er fakta! Jeg skulle være en av dem som gikk rundt med kulemage nå og daglig kjenne spark! Men i stedet ble jeg ekskludert fra den planen fra en eller annen med høyere makter. Jeg har tider der jeg klarer være glad på andres vegne, men akkurat den siste tiden har det vært forferdelig vondt.
Vi skal mest sannsynlig prøve igjen i desember. Jeg håper virkelig på et Christmas miracle! Vi er så klare for å bli foreldre! Vi synes det er viktig å huske på at vi en gang skal bli foreldre, og derfor kjøper vi inn litt babyting nå og da for å beholde litt positivitet i baby drømmen . Vi fant en nydelig body som vi bare måtte kjøpe!
5 svar til “Tung tid”
Åh, jeg kjenner meg SÅ godt igjen, selv om jeg aldri hadde SA eller MA mens jeg holdt på, så var jeg altfor flink til å beregne termindatoer og planlegge permisjonstid og trilleturer. Og jeg prater jo med mange og jeg kan bare si at følelsene dine er HELT NORMALE og det er ok å kjenne på det slik. Jeg vet det er smertefullt, men jeg VET at det blir deres tur og da dukker det uansett opp både kulemager og andre babyer som du får fellesskap med. Poenget mitt er at det hjelper deg lite på denne veien å tenke på det. Lett å si, jeg vet. Men mitt beste råd er å pleie deg selv, godta de vonde følelsene, åpenhet er lurt og noen å snakke med og ikke minst: VIT at det blir bedre tider. Her og nå kan du gjøre det litt lettere for deg selv, ved å ta vare på deg og finne andre ting å tenke på. Jeg er helt sikker på at denne bloggen kan være til god hjelp for eksempel. Du gjør noe annet, samtidig ikke og du får UT en del av de vonde følelsene. Det kan gjøre godt det. Og en ting til, som iallefall jeg fant nytte i når jeg måtte ta lang pause: Jeg droppet å tenke på det som en pause, men at alt jeg gjorde i den tiden var en del av prosjektet. Jeg levde sunt slik som du også gjør og gikk til akupunktur og gjorde annet som jeg tenkte ville være bra for både meg selv og fertiliteten. Det ble mye turer med bikkja for eksempel. Den stakkars hunden min fikk virkelig ikke like mye pleie og tid etter at jeg ble mamma kan jeg love.
Åååh, kjenner meg så alt for godt igjen. Både i tankegangen ang framtiden med barnet, men samtidig også følelsen når man får vite at det lille hjertet har sluttet å slå. Det gjør så uhorvelig vondt, og det går ikke over med det første heller 🙁 Stor klem <3
Natalie: det er veldig vondt å ha det sånn.. Håper aldri noen av oss slipper oppleve det igjen! Nå håper jeg på lysere tider! ❤️?
Kjenner meg igjen ja… Sukk.
Føler også at alle er gravide, gravide kjendiser popper jo opp hver uke!
Skulle hatt termin i februar, og jeg klarer ikke å glemme det. Føler det eneste son vil hjelpe er en ny spire – som sitter.
God klem!
Ja, det er gravide kvinner over alt føler jeg! Det som om det er for å gni det inn.. Føler det samme som deg, det eneste som vil hjelpe er en ny spire.. Håper vi begge snart får en liten spire som klorer seg fast til termin ❤️ Klem!