Kategorier
Ukategorisert

Hormoner og det som følger med

5 dager på hormoner er gjennomført og det er så godt å være i gang! Selve sprøyta har vært grei å ta. Hanne som har satt den for meg. Vi ser på det som litt fint at hun kan være med på så mye som mulig av prosessen. Det er liten sannsynlighet for at Hanne får vært med på eggutak og innsett, grunnet covid, så da gjør vi alt som er mulig å gjøre, sammen. Sprøyta har vært uproblematisk, men har kjent at det har vært mer ubehagelig på høyre side av magen enn venstre. Hvorfor aner jeg ikke. Men det har svidd når hun har satt sprøyta, og i noen timer i etterkant  har det føltes som om sprøytespissen satt igjen inni magen. Litt sånn stikkende følelse inni huden. Men det er så deilig å være i gang!

Første sprøyte på vår ivf reise

Jeg har på forhånd av stimuleringen vært spent på bivirkninger som kunne komme. Dette er min opplevelse, og det betyr ikke at andre vil oppleve det likt: På dag 2 og 3 stakk det mye i eggstokkene mine, og litt hodeverk. Dag 3 og 4 og 5 kjente/kjenner jeg meg veldig lett irritabel, trøtt, lite energi og synes i grunn «alt» er et ork. Hodeverken kommer og går.

I dag var første dag med to sprøyter, og jeg gruet meg noe så inni granskauen mye til det. Dum nok som jeg er Googler jeg mye, og da fant jeg ut av fyremadel kan være vanskelig å sette, og at man må ha sette nålen med litt kraft. Det stresset meg desto mer. Og at det i ettertid kan bli hovent og føles som et vepsestikk, og at man bør ise ned stillstedet i forkant for at det skal gjøre mindre vondt. Lite trøst hos en som allerede er stressa. Men det gikk jo som smurt! Var jo en ikke så ille som jeg fryktet i det hele tatt! Begynner allerede å føle meg som en nålpute, enda jeg «kun» har satt 6 sprøyter. Har fått time for kontroll førstkommende mandag, og håper på gode nyheter der. Men er forberedt på at jeg må stimuleres lenger. Men er jo lov å håpe.. Prøver å tenke at jeg har superegg og at alt kommer til å gå på skinner. Vi får se da.

Stimuleringsdag 5 og første gang med 2 sprøyter

Det er virkelig en milepæl å sette i gang. Vi er endelig i gang! Går det ikke på første forsøk, så prøver jeg å tenke at jo fler nei, jo nærmere kommer vi et ja, at vi får positiv test. Har jo vært gravid før, så jeg vet jeg kan bli gravid igjen. Jeg har en god følelse på at vi skal lykkes, og håper den følelsen forsetter.

Kategorier
Ivf planlegging Tanker

Endelig er tiden inne!

Endelig kom mensen. Aldri hatt lyst på mensen før, og heller aldri vært sikker på at mensen kom hvert femtende minutt i over en uke nå, Jeg tok tredje corona vaksine den 10 januar, og jeg har nå 3 x moderna. Det har vært mye prat om at vaksina kan påvirke menstruasjonsyklusen, og det tror jeg helt klart er tilfellet hos meg. https://www.fhi.no/nyheter/2021/koronavaksinasjon-kan-pavirke-menstruasjonen/. Det er heller ingen hemmelighet at hode og kropp henger sammen, og når jeg har gått rundt å følt både det ene og det andre og fuksert så mye på at jeg få mensen, så går det ut over stressnivået i kroppen. Og stress kan jo hemme mensen fra å komme, så jeg har vært i en ond spiral. Men i går kom endelig kom mensen, en uke over tid.

Jeg begynner på hormoner i kveld kl 18, og jeg kjenner på skrekkblandet fryd. Er så klar for å sette i gang, men jeg går en uviss tid i møte. Jeg har aldri gått på hormoner før, og aner ikke hvordan kroppen min vil reagere på det. I dag begynner jeg på menopur. Det er en sprøyte som skal settes i magen fra dag 2-9 . Menopur inneholder folikkstimulerende hormon (FSH), slik at kroppen skal utvikle fler folikler. På dag 6-10 begynner jeg på enda en sprøyte, og denne heter fyremadel. Den skal hindre eggløsningen i å komme. Så på et tidspunkt skal jeg gå på hormoner for å få flere folikler, samtidig som jeg skal gå på hormoner som hindrer eggløsningen. Det hørtes ut som en skikkelig hormon kræsj spør du meg.

Jeg vet at denne behandlingen kan være tøff både fysisk og psykisk, men det jeg bekymrer meg mest for er den psykiske belastningen det kan medføre. Ikke bare på hormoner, men hele IVF prosessen.. Oppturene og nedturerene det kan ha med seg. Jeg håper vi slipper unna alt for mange nedtuter og at vi lykkes på første forsøk. Jeg prøver å tenke positivt om kroppen min, og tror at det kan hjelpe litt. Å visualisere at det går bra. Men frykten for at at det ikke skal gå bra tar jo selvfølgelig opp mange av tankene. Tankene florerer, og mange av tankene går i:

  • Hvor mange egg får vi ut?
  • Tenk om jeg får ut mange, men at ingen overlever?
  • Blir jeg overstimulert?
  • Vil eggutak gjøre veldig vondt?
  • Blir jeg gravid?

Det er så mye som kan skje på veien. Kan jo være at jeg får ut mange egg og da blir vi jo overlykkelige. Det som er skummelt da, er at det ikke finnes noen garanti for at eggene overleverer, så fallhøyden er stor fra lykke til sorg. Men jeg klarer ikke å ikke få forhåpninger hvis jeg får ut mange egg. Det tror jeg er ganske normalt. Og ventetiden fra eggutak og det å vente på telefon fra sykehuset om hvor mange egg som overlevde blir en nervepirrende tid. Det som blir ekstremt viktig nå er at Hanne og jeg tar ekstra godt vare på hverandre i denne tiden, for det kan bli krevende og tøft.

Under to timer til første sprøyte skal settes, og jeg er så spent! Hanne må nok sette første sprøyte, for jeg er så redd for å gjøre noe feil. Håper virkelig dette går veien, og jeg skal være flink til å oppdatere på bloggen min.

Hvilke opplevelser har du fra hormonstumulering?

Kategorier
planlegging

Oppstart og coronafrykt

På timen vi hadde på Porsgrunn fikk vi oppstartsdato. Eller, ikke en spesifikk dato, for det kommer helt an på når mensen min kommer. Men mensen er ventet den 30 januar, og det er jo bare en uke til. Du midle himmel, nå er det like før!

Jeg tok tredje dose av corona vaksine for et par uker siden, og det er jo kjent sak at syklusen kan bli klusset til av vaksina. Jeg håper ikke det er tilfellet for meg. Jeg har en veldig regelmessig syklus som er på 26-28 dager, og under de to andre vaksinene ble syklusen klusset til med kun et par dager, og jeg håper det er tilfellet nå også, om den først skal bli litt endret. Jeg har aldri ventet på mensen så mye som jeg gjør nå.

Jeg begynner på hormoner på dag 2 av syklusen min, så ca 31 januar om alt går som det skal. Men, jeg klarer ikke glede meg helt. Det er mye corona smitte nå, og på jobben til Hanne har det vært mye smitte den siste uken. Hun har heldigvis klart å holde seg frisk, og jeg håper det fortsetter sånn. For får en av oss corona blir det ingen behandling. Egentlig kan jeg i følge de nye reglene teste meg ut av karantene, men disse reglene gjelder ikke påsykehuset.. Jeg ber til høyere makter om at vi fortsetter å holde oss friske. Jeg synes virkelig at vi fortjener at noe går vår vei nå. Jeg har så lyst å glede meg, for det burde man jo i en slik situasjon, men samtidig klarer jeg ikke slippe gleden løs. Dette er et stort høydepunkt i livet vårt, som vi har ventet veldig lenge på å å få starte opp med, og det er veldig synd at vi ikke tør glede oss på grunn av corona. Får en av oss corona når jeg har begynt på medisiner så er over 11 tusen kroner kastet rett ut av vinduet. Dette føles som gambling med våre penger, men vi kan jo ikke sitte her å vente på en pandemifri tilværelse, for det kan ta år og dager. Vi får bare krysse fingre og tær, og håpe at positive hendelser er med oss slik at dette går i boks.

Jeg har hentet ut medisinene mine, og jeg er så spent på på å starte opp med dem. Blir jeg er hormonelt vrak eller vil jeg klare meg greit? Det gjenstår å se, men en ting er helt sikkert – det er viktig at Hanne og jeg tar vare på hverandre i denne prosessen. Det er viktig for at dette skal bli en god opplevelse og at vi kommer styrket ut av det ❤️

Kategorier
planlegging Tanker

Turbulent år, men lys i enden av tunnellen

My oh my… Det er så mye som har skjedd siden sist! 2021 har vært et turbulent år med mye følelser og nedturer. 2021 var året jeg mistet mamma, det året jeg måtte hente frem uante krefter jeg ikke ante levde inni meg.. Å miste mamma er det tyngste som noen gang har hendt meg. Jeg savner henne så utrolig mye, og sorgen er fremdeles tung å bære. Første halvåret av 2021 brukte jeg på å sørge over at mamma ble dårligere og den andre halvdelen av 2021 brukte jeg på å sørge over å ha mistet mamma. Men 2021 har kommet med noen lyspunkter også. Jeg tror det ligger en mening bak det som har skjedd etter mammas bortgang. I desember overtok vi vår første leilighet. Endelig er vi stolte eiere av egen leilighet! Og to uker etter vi fikk vite at vi hadde fått leiligheten ble vi oppringt av Porsgrunn om at de hadde en time til oss for snakk om medisinering, donor osv. Så ballen har virkelig rullet, i positiv forstand.

Ventetiden på å få kommet i gang i Porsgrunn har vært uendelig lang. Porsgrunn sykehus hadde på daværende tidspunkt ikke mulighet for behandling med donorsæd, men de jobbet med å få det på plass. Det var bare flaks at vi «fant» Porsgrunn.. Eller, rettere sagt – søsteren min minnet oss på at det er fritt sykehusvalg, og dermed fant vi frem til Porsgrunn. Men i og med at de ikke hadde mulighet for behandlinger med donorsæd tok det lenger tid enn vi trodde. Først trodde legen at det var stor sannsynlighet at dette var i orden våren 2021, men våren kom og våren gikk. Jeg tok jevnlig kontakt med de, og det gikk i riktig retning. Små skritt vel og merke, og jeg fikk et ørlite håp her og der, men det ble ingen behandling i 2021. Skjønner at mye må på plass, men når man har en så stor drøm som det å få barn så blir alt så endelig lenge. Jeg takker og bukker Porsgrunn sykehus for at vi får behandling der. De har virkelig stått på for at likesinnede skal få samme mulighet som heterofile.

Timen på Porsgrunn gikk veldig bra og vi snakket med legen om donor. Vi får ikke velge selv, da vi får behandling offentlig, men vi fikk komme med noen preferanser. Han skulle forsøke finne en donor som har mørke trekk slik som Hanne sånn at det blir en blanding, men han kunne ikke love noe.

Jeg tenker tilbake på de 5 forsøkene på Stork klinikk. Vi betalte flere tusen for å velge og vrake i 2019 og 2020, men nå har vi kommet dit hen at det viktigste for oss alt i alt, er at ungen er frisk. Vi vil så gjerne ha vårt etterlengtede barn. Man får et litt annet perspektiv på ting med tiden. Først så ønsker man seg så gjerne et barn som ser sånn og sånn ut, men nå er fokuset virkelig snudd. Et friskt barn er det viktigste for oss. Så får det andre være et pluss. Et frisk barn har selvfølgelig alltid vært det viktigste, misforstå meg rett. Men når man ser en jungel av mulige donorer foran seg så blir man litt opptatt av etnisitet, høyde, hårfarge osv osv. Det eneste vi nevnte for legen var at vi gjerne ønsket oss en mørk donor. For jeg kjenner jo litt på «presset» og redselen for at Hanne ikke skal føle tilhørighet til barnet, i og med at det er jeg som bærer det frem. Det er allerede mine gener, så da hadde det vært fint om hun i alle fall kunne «kjenne seg igjen» i hudfargen.

Hanne har nevnt en problemstilling for meg. Hun er jo fra Colombia, og hun jobber i barnehage. I barnehagen har de morsmålsdagen der flagg fra hvert barn blir hengt opp for å feire språklige og kulturelle mangfold.

Hvilket flagg skal bli hengt opp for barnet vårt? For det blir feil å ha med flagg fra Norge og Colombia. For ungen vår er jo ikke fra Colombia.

Hanne

Det er så sant.. Barnet vårt er ikke fra Colombia uansett hvor mye vi ønsker det. Med mindre det på et mirakuløst vis finnes en donor fra Colombia som vi får. Men vi får uansett ikke vite hvor donoren kommer fra når vi går offentlig. Vi har ikke helt funnet ut hvordan vi gjør det enda, men tror Hanne føler det sårt at vi ikke har flagg fra der vi begge kommer fra, og samtidig synes vi det er feil å lære opp ungen vår at det er fra Colombia når det ikke er det. Skulle så ønske Hanne og jeg bare kunne fått barn sammen genetisk, så hadde alt vært så mye lettere.

Det er så uendelig viktig for meg at Hanne føler tilhørighet til barnet vårt. Har hørt fra fler at genetikk ikke spiller noen rolle, for den som ikke bærer frem har likevel vært med på hele prosessen. Og vil føle tilknytning så fort ungen er ute. Håper virkelig det stemmer. Tenk den lange veien vi kjemper sammen for å få vårt lille mirakel. Vi har gjort alt dette sammen. Alle turene med båten over til Danmark for inseminering på Stork klinikk. Alle gangene Hanne selv har fått lov til å trykke sprøyten med donorsæd inn. Alle graviditetstestene vi har nistirret på graviditetstesten mens sekundene har gått, og vi både har sett en og to streker. Dagene rundt julaften hvor vi håper at neste jul er vi tre. Alle gangene vi har stått med lys over graviditetstester og tydet streken/strekene. Alle gangene vi har håpet, alle gangene vi har måtte sørge over nok et negativt utfall. Vi har opplevd gleden ved å se to streker og være gravide, men vi har også gått gjennom å miste sammen. Alt har vi gjort sammen, og denne drømmen skal vi fortsette å gjøre sammen. Og dette etterlengtede barnet går vi gjennom ild og vann for å få sammen. Jeg bærer barnet frem, men vi bærer kampen om barnet sammen.

Kategorier
Tanker

Utålmodig

Nå begynner jeg å bli utålmodig for å sette i gang med IVF. I januar da vi var på sykehuset i Porsgrunn regnet de med at de ville ha fått i ordet donorsæd i løpet av våren og at vi kunne sette i gang forløpende. Nå er i underkant av en måned til våren er over og har enda ikke hørt noe. Har spurt de ett par ganger, men svarene er ikke direkte motiverende og positive. Jeg vet de får det i orden med tiden,men jeg har hengt meg litt opp i at det skulle være i orden i løpet av våren fordi det var det de trodde var realistisk da vi var der i januar. Så det er en liten nedtur. Hver dag har jeg ett håp om at de skal ringe meg å si at vi kan sette i gang med hormoner ved neste syklus, og like skuffa blir jeg hver gang jeg ikke hører noe. Jeg er så klar for å sette i gang. I år er det tre år siden vi ble godkjent i Danmark, og det er over 1 år siden siste forsøk.

Jeg har funnet motivasjonen jeg ikke hadde sist til å spise sunt og jeg har også begynt å trene igjen. Foreløpig gått ned 2 kilo på en måned, så alt i alt siden juni i fjor har jeg gått ned 13 kilo. Jeg har også tatt d vitaminer lenge, og folat har jeg vel gått på fast siden 2018. Så jeg har skyhøye resultater der også. Har også begynt på Q10 tabletter. Q10 skal bedre egg kvaliteten. Det beste jeg kan gjøre for meg selv frem til vi setter i gang er å ta vare på meg selv og forberede kroppen min til en graviditet. Informasjon om Q10

Kategorier
Tanker

Eggkvalitet og stress

Det har ikke skjedd noe nytt siden sist på drømmen om å få barn. Synes det er litt vanskelig å blogge når det ikke er noe å blogge om med tanke på reisen med å få barn. Vi står fremdeles bom stille og venter på at Porsgrunn skal få startet opp med sæddonasjon. Jeg har mange tanker som surrer, men akkurat nå er tankene mest om dette med mamma og hvordan det preger meg. Jeg lagde denne bloggen for å dele vår reise for å få barn, men når det ikke skjer noe på den fronten blir det stille her inne. Så jeg tenker at jeg kanskje skal blogge litt om hvordan ting er og hvordan jeg har det mens jeg venter på klarsignal fra Porsgrunn slik at bloggen ikke blir helt stille.

I går kveld da jeg la meg så tenkte jeg på eggene mine. Ikke eggene i kjøleskapet, men eggene mine. Jeg har skeiet helt ut med trening og kosthold den siste tiden. Vanskelig å holde motet oppe når det skjer vonde ting på privaten. Jeg har merket at jeg har lett for å trøstespise nå. Dette er jo ikke veldig bra for eggkvaliteten min. Jeg husker ikke helt eksakt, men tror det jeg spiser i dag påvirker egg kvaliteten 3 måneder frem i tid. Så med andre ord – det jeg spiste i desember påvirker egg kvaliteten min i dag. De på Porsgrunn håpet at sæddonasjon ville være i orden innen våren var omme, så med andre ord påvirker det jeg spiser nå eggene når vi setter i gang med forsøk (sånn ca). Så jeg må begynne å grave dypt etter motivasjon å få satt i gang å spise sunt slik at jeg har best mulig utgangspunkt når vi setter i gang prosessen . Jeg vil jo ikke spolere sjansen min fordi jeg spiste usunt. Jeg var utrolig flink med trening og kosthold rett før jul og gikk ned 13 kilo på 4 måneder. Dit vil jeg igjen. Jeg vil være flink! Og det burde være motivasjon nok å vite at det jeg spiser nå påvirker sjansen for å bli gravid noen måneder frem i tid!

Jeg bekymrer meg litt for stress også. Stress kan minske sjansen for å bli gravid. https://nhi.no/sykdommer/kvinne/diverse/stress-og-graviditet/https://nhi.no/sykdommer/kvinne/diverse/stress-og-graviditet/. Det sier seg selv at jeg er rimelig stresset for tiden med tanke på dette med mamma. Jeg sliter med søvn, konstant bekymret og redd for mamma. Jeg er så redd for at dette skal ødelegge sjansen min for å bli gravid. Men samtidig vil jeg ikke utsette forsøkene heller. Jeg vet at den biologiske klokka tikker og jeg blir jo ikke akkurat yngre. Jeg ber til høyere makter om at jeg skal klare bli gravid til tross for mye stress i livet mitt. Jeg tenker at jeg prøver når Porsgrunn har alt på plass og går det ikke på noen av eggene på første forsøk så kan jeg muligens foreslå en liten pause slik at jeg får kommet meg litt.

Er det noen her som har blitt gravid til tross for en stresset periode i livet?

Kategorier
diverse

Til ære for mamma

For hver dag som går har jeg én dag mindre sammen med mammaen min. Det er tøft å være i denne situasjonen og vite at hun snart ikke er her lenger. Jeg klarer ikke innfinne meg i det. Mamma har alltid vært der og snart er hun ikke her lenger… Blir helt ødelagt bare av å tenke på det.

Jeg hadde for en god stund siden bestemt meg for at jeg vil ha en minnetatovering for mamma. Så i fjor høst fortalte jeg henne det.. Sa selvfølgelig ikke ordet «minnetatovering», det hadde vært litt følelsesløst å si ovenfor henne føler jeg. Men jeg sa jeg ville ta en tatovering for henne, og delte ideene mine. Hun var ikke bra i språket da heller, men hun ble veldig glad da jeg fortalte henne on det. Og da visste jeg at det var det rette å gjøre. Fra den dagen bestemte jeg meg for at jeg ville skaffe meg tatoveringen mens hun var i live fordi jeg ville veldig gjerne vise den til henne.

Mamma har alltid vært veldig glad i å dra på loppemarked og bruktmarked for å kjøpe møbler og pusse de opp. Hun var veldig interiør interessert og har sin egen stil. Litt «shabby chic» og vintage. Og ikke minst har hun vært veldig glad i å reise til Kroatia og andre perler å kjøpt brukt og tatt med seg hjem for å innrede. Den røde tråden i hennes stil har vært gammel og veldig mye katolsk. Gamle kors, Madonna-statuer, rosenkrans osv. Jeg har ikke telling på hvor mange Madonnaer hun har hatt i stua opp gjennom årene.

Mammas stue. Nederst i høyre hjørne kan du se en madonna
Fra den tiden da mamma tente lys i stua for å gjøre det litt hjemmekoselig. Her er nok en madonna.
Også i mammas stue..

Så det har i mange, mange år gått i nydelige katolske kors, Madonnaer, rosenkranser mm..hun har til og med blitt intervjuet av ett veldig kjent interiør magasin som heter «Jeanne D’arc Living» som er ett magasin som tar for seg vintage interiør.. Hun har også vært i VG helg på grunn av den flotte innredet leiligheten hennes. Hadde egen hjemmeside og dro rundt å reiste for å innrede hos andre. Jeg sporet litt av nå, men litt gøy å tenke på hvor kreativ og flink mamma har vært, men også veldig trist å tenke på hvor hun er nå. Bare ett skall av seg selv. Men uansett – nå til poenget mitt!

Jeg har tatt en tatovering! Tok den torsdag og fredag..12,5 timer tok det å ta den! Og fy fader så vondt det var etterhvert! En utrolig dyktig tatovør som er nyinnflyttet til Norge og jobber for Element tattoo. Hun er utrolig nøyaktig og detaljert! Anbefaler hun på det sterkeste! Heter «Mor Eliezri» på Instagram. Dere har kanskje allerede skjønt hva jeg har tatovert ut i fra bildene jeg har lagt ut?

Tatoverte en madonna. Jeg gikk til mamma å viste noen bilder av madonna, og lot hun få plukke ut den hun likte best, så brukte Mor kreativiteten ut i fra det bildet. Aldri sett maken til mer detaljert og perfekt tatovering! Denne betyr så utrolig mye for meg allerede, og i går var jeg hos mamma å viste den til henne. Hun ble først ganske sjokka, men så gjorde hun ikke annet enn å se på den og si «kjempe, kjempe», og det betyr at hun synes den er kjempe fin. Hun studerte den lenge, og jeg skjønte hvor godt hun likte den.

Det var viktig for meg å få vist den til mamma før det var for sent. Det er på en måte min måte å vise at hun har betydd mye for meg og at hun alltid vil være ved min side. Nå har jeg én del av mamma på armen min – for alltid, og det kjennes godt ❤️

Madonna med rosenkrans. Jeg sa til tatovøren at jeg ville ha med en rosenkrans (de perlene) da mamma alltid har pyntet sine Madonnaer med rosenkrans.

Dette er bildet hun designet for meg, og jeg synes det er helt sykt hvor detaljert hun har fått det til! Denne tatoveringen skal jeg bære stolt med meg for alltid ❤️

Kategorier
Ukategorisert

Ett lite lys i enden av tunnelen

Dere som har lest bloggen min helt hit vet at jeg fikk avslag av Riksen fordi jeg veide for mye. Måtte ned 5 kilo før jeg kunne søke igjen. Jeg eide ikke motivasjon på den tiden og kiloene bare kasta seg over meg i rekordfart, men en måned senere var det nok. Jeg vet ikke hvor jeg fikk motivasjonen fra, men plutselig var den der! Fra juni til oktober klarte jeg gå ned 13 kilo! Jeg gjentar – 13 kilo! Fy fader så stolt jeg var (og er!). Og jeg gjorde det ikke på noen usunn måte heller. Spiste som vanlig, bare mindre porsjoner, jeg trente og drakk masse vann. Og det er jo et kjent fenomen at når man lever sunt frister det ikke med junk, så da ble det naturligvis mindre av det også. Jeg var i siget! Vekta stagnerte litt etterhvert og i jula gikk jeg selvsagt litt opp i vekt. Men før kunne jeg lett å gå opp 3 – 4 kilo i jula, men denne gangen gikk jeg kun opp 1 kilo. Så fra oktober til januar har jeg kun gått opp 1 kilo. Muligens fordi jeg har fått bedre forbrenning etter all treninga? Akkurat nå sliter jeg litt med motivasjonen igjen med alt som skjer med mamma. Men jeg må bare finne den igjen. Jo mer jeg går ned jo bedre er det for en fremtidig graviditet!

Vi sendte inn en ny søknad, men ikke til Riksen denne gangen. Søsteren min tipset meg om at det er fritt sykehusvalg, og hun fant ut av Porsgrunn har ganske liten ventetid i forhold til riksen. Jeg sendte inn søknad i august/september og vi fikk time den 11 januar!

Nervene var til å ta og kjenne på når datoen nærmet seg. Jeg var så redd for at vi skulle få avslag. Om en måned er det 1(!) år siden vi sist prøvde i Danmark. Å dra til Danmark i løpet av det siste året har vært uaktuelt pga corona. Så vi har satset alt på at vi får hjelp i Norge denne gangen. Så med andre ord var det mye som stod på spill.

En ting vi fant ut underveis var at Porsgrunn ikke hadde tilbud om donorsperm. Det hadde vi ikke lest oss opp på. Så det var ett ganske stort nederlag. Da hadde vi allerede ventet noen måneder. Da kunne vi like gjerne søkt oss inn på Riksen selv om det er ufattelig lang ventetid der. Men heldigvis fikk vi vite at prosessen er i gang med å tilby donorsperm i Porsgrunn, og at de kun ventet på det økonomiske ved det,og at de trodde det ville bli godkjent på nyåret 2021.

11 januar kom, og fy fader så nervøse vi var! Det var jo på en måte snakk om fremtiden vår. Timen gikk helt fantastisk bra og vi ble godkjent! Hurra! Vi fikk innføring i hvordan IVF fungerer av en hyggelig sykepleier. Hun var veldig dyktig i jobben sin og vi spurte rundt selve prosessen. Er jo ganske big deal. Ivf liksom!

Fra syklus dag 2-9 skal jeg ta noe som heter menopur og fra syklusdag 6-10 skal jeg ta noe som heter Fyremadel. Menopur tas for å modne flere egg slik at sjansen er større for å bli gravid,mens fyremadel tas for å forhindre at eggløsningen kommer for tidlig. Disse skal tas i sprøyteform, helst til samme tid hver dag. Sprøytene skal stikkes i magen.

Vi vet som sagt ikke når vi får satt i gang med tanke på donorsperm, men de var ganske opitimiske på at vi kunne starte i løpet av våren. Og i mine øyne er ikke det så lenge til. Så kanskje en gang mellom mars og mai? Nå har vi ventet ett år siden sist vi var i Danmark så da klarer vi vente enda litt til, nå som vi vet at vi faktisk er i gang igjen. Og jeg kjenner jeg trengte en opptur i livet mitt akkurat nå. Så vi ser veldig positivt på dette selv om det kan ta noen måneder.

En annen ting som er veldig, veldig bra er at AMH har økt ganske mye! AMH viser hvor mye du har igjen av egg. Eggreserve. Min var på 11 for ett års tiden siden, men etter jeg har gått ned i vekt har den steget til 16,noe som er veldig bra! Jo høyere, jo bedre!

I følge legen i Porsgrunn var det ett veldig positivt tall i forhold til alder og vi skulle ikke se bort i fra at den har økt pga vektnedgang! Så, nå får jeg se om jeg klarer finne motivasjonen til å fortsette det gode arbeidet jeg har gjort.

Men helt ærlig, så gruer jeg meg innmari til egguthenting! Har hørt at det er sååå vondt! Dagen jeg skal ha egguthenting får jeg 3 paracet, morfin og ett eller annet jeg ikke husker navnet på. Kan det ha vært vival? Og om jeg ikke husker helt feil får jeg lokalbedøvelse i området rundt slik at det skal være mindre vondt med selve egguthentingen. Håper smertestillende fungerer og at alt går bra uten for mye smerte. Og at det klaffer denne gangen! Det hadde vært en drøm!

Vil gjerne høre fra fler som har gått gjennom ivf. Hva er din erfaring?

Kategorier
Ukategorisert

Åpner litt opp om sannheten

Jeg lever fremdeles! 12 mai 2020 er siste innlegg fra meg! Det er jo nesten ett helt svangerskap siden! Kunne ønske jeg kunne si at at jeg har vært borte i 8 måneder fordi jeg har vært så mye plaget med kvalme og andre typiske graviditetspalger, men det er desverre ikke tilfellet.

Jeg har en haug å oppdatere dere på! Har skjedd så utrolig mye på disse 8 månedene. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne! Men først av alt. Corona. Møkka corona! Corona kan bare kjøpe en returbillett til Kina og aldri komme tilbake! Skrev så vidt om corona før jeg tok en lang pause i fjor. For dere som har lest bloggen min så skulle Hanne og jeg dra til syden i fjor sommer og pleie kjærligheten etter alt vi har vært gjennom. Det tar på psykisk å gå gjennom slike nederlag som vi har hatt, og vi så virkelig frem til å komme oss vekk og få noe annet å tenke på. Men det fikk vi åpentbart ikke gjort. På den tiden var det ikke nekta å reise utenlands, men det var frarådet. Vi tok selvfølgelig ikke den sjansen selv om vi hadde veldig behov for å komme oss bort. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor det var tillatt å reise utenlands i det hele tatt tatt, og at turister skulle få komme til Norge. Folk døde og dør jo av denne pandemien, det er jo ikke en lek dette her. Skjønner de som må reise av diverse grunner, men den grunnen skal være ganske sterk spør du meg.

Da jeg startet denne bloggen var det ingen intensjon om at jeg skulle fortelle hvem vi var eller skrive noe som kunne avsløre vår identitet slik at ingen kunne gjenkjenne oss før vi faktisk var gravide. Så jeg har vridd litt på sannheten her og der så vi ikke er gjenkjennbare, men nå er jeg så lei! Lei av venting, lei av at det skal være så hemmelig og lei av å ikke kunne blottlegge meg helt her på bloggen. Så fra nå av kommer jeg til å skrive ting litt slik som de er, og ikke vri på sannheten, så får de som kjenner oss igjen bare kjenne oss igjen. Har jo en familie som har ett litt sykt syn på det at to jenter skal få barn, så det var vel derfor jeg ikke ville bli gjenkjent. Orket ikke pes fra de oppi alt vi skulle gjennom. Og jeg vil helst ikke at de skal få vite noe før vi faktisk er gravide, men sannsynligheten er vel liten for at de finner denne bloggen.

Pappa mener det er egoistisk at to av samme kjønn får barn. Barnet kan bli mobbet for å ha to mødre eller to fedre. Vet du hva pappa? Barn blir ikke født med fordommer! Det er på grunn av slike som deg som gjør at barn får fordommer. Fordommer kommer hjemmefra og fra de voksne.

Bestemor mener at det er helt feil at to av samme kjønn får barn. Det er ikke riktig i følge henne. Det skal være mann og kvinne. Bestemor, vi lever ikke i 1950, tidene har forandret seg! Hun kommer nok til å sette seg på bakbeina når hun får vite at vi er gravide en gang i fremtiden. Og jeg orker rett og slett ikke negativitet fra familien oppi alt dette.

De har alltid lurt på når søsteren min skal få barn. Hva med meg? Hvorfor har ingen spurt meg? Og da søsteren min fikk nummer 2,så sa Bestemor «nå kommer det ikke fler barnebarn.. Hva med meg?? Jeg har like rett på å få barn som søsteren min! Og i 2021 er det faktisk mer eller mindre like normalt at to kvinner får barn som mann og kvinne! Det var dagens utblåsning! Tilbake til coronaprat.

Hele 2020 har i grunn vært preget av redsel for corona. Jeg har besteforeldre som er gamle som mest sannsynlig ikke vil tåle å bli smitta og i tillegg har jeg en mor som er i risikogruppa. Ja, mor. Forrige innlegg skrev jeg at faren min er syk. Nå som jeg ikke lenger orker vri på sannheten kommer sannheten ut. Mamma er syk. Ikke pappa. Pappa snakker jeg sjeldent med. Mamma er syk. Hun har hjernekreft. Uhelbredelig! Den 1 september fikk jeg en forferdelig trist beskjed. Mamma hadde maks 1 år igjen å leve. De kunne ikke gjøre mer for henne.. Svulsten hadde vokst for mye. For to dager siden fikk jeg atter en gang ett slag i trynet. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke visste at det gikk an å komme lenger ned. Hun har noen måneder igjen. Ut fra hvordan jeg tolket det snakker vi om kanskje 2-3 måneder. Jeg orker ikke miste mamma. Åpenbart må jeg jo det, men skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg uten mammaen min. Vi har ett så sterkt og godt bånd, og sakte, men sikkert har jeg sett mamma svinne hen fra den mammaen hun er gang var. Mamma var en person som kunne se tvers gjennom meg og så hvis noe plaget meg, hun hadde mye godt å komme med i form av ord som jeg alltid kommer til å ta med meg videre. Det siste året har det blitt vanskeligere og vanskeligere å føre en samtale med henne, og nå er det umulig. Hun har mista mye språk. Jeg vil si sikkert 80%. Hun finner ikke ord og klarer ikke lenger føre én samtale. Kunne ønske hun hadde fått kreft i milten i stedet når hun først skulle få kreft. Da kunne jeg beholdt mamma til hun døde. Ha gode samtaler med mamma med en kopp kakao under nattehimmelen slik vi brukte. Bare høre på stillheten og ha gode samtaler. Nå har jeg mistet mamma litt og litt. Så jeg går allerede gjennom en sorg over å ha mistet mamma, og så må jeg gjennom enda en sorg når hun faktisk dør. Jeg kunne så ønske jeg kunne ha en ordentlig samtale med henne før hun dør, men det går jo ikke. Det er en stor sorg for meg.

Nå er jeg brutalt ærlig om hva jeg føler, og dette handler absolutt ikke om veien til å bli gravid, men jeg måtte bare få ut litt følelser.

En annen ting jeg har holdt skjult for å ikke røpe vår identitet er noe jeg må gå ganske langt tilbake i tid for å forklare. Det handler om da jeg var gravid i mai 2019. Jeg skrev at kusina mi også var gravid og da jeg mistet var det forferdelig vondt. Dette stemmer godt, men det var ikke kun hun som var gravid. Jeg, søstra mi og kusina mi gikk gravide samtidig. Søsteren min hadde termin i november, kusina mi i januar og jeg to uker etter kusina mi. Vi skulle kose oss så mye med å gå gravide sammen. Trioen. Så sorgen var uendelig vond da jeg mistet og jeg måtte oppleve to voksende mager i nær familie. Jeg var med i to babyshower, og det var så vondt. Begge gangene stod de å tok bilder sammen med gravidmager mens jeg stod på sidelinjen. Jeg skulle stått sammen med dem. Snart har sønnen til kusina mi bursdag, og fremdeles tenker vi på at barnet vårt snart skulle hatt bursdag to uker etter hennes sønn. Det har vært veldig sårt, men ting går bra nå altså. Nå er det såpass lenge siden at det ikke gjør vondt. Litt sårt til tider når jeg ser at de møtes med barna og vite at egentlig skulle barnet vårt vært med å lekt også, men vi kommer dit en dag at vi får barn. Det bare vet jeg.

Jeg tror jeg lager ett nytt innlegg om det som handler om veien til å bli gravid. Føler det blir litt ryddigere. Det innlegget kommer i dag det også.

Det er godt å være tilbake her!

Kategorier
Tanker

Nedtur på nedtur

Det har vært så utrolig mye som har skjedd den siste tiden, og jeg har ikke hatt energi til å skrive noe. For det første, som sikkert fler av dere lurer på – jeg ble ikke gravid denne gangen heller. Jeg blir så motløs. Vi skulle ta en pause om det ikke gikk denne gangen. Ta en pause for å nyte hverandres tilværelse og fokusere på forholdet. Vi skulle til syden og hadde fler koselige planer. BAM – coronaviruset kom.. Da kunne vi drite i syden og planen våre også. Det er noe annet når man er tvunget til en pause på ubestemt tid og det å selv bestemmer at vi skal ha en pause. Da har man litt kontroll, men nå aner vi ikke hvor lenge vi må vente, og pausen ble ikke slik vi ønsket.

I tillegg til corona og at jeg ikke ble gravid så har faren min vært veldig syk. Vært inn og ut av sykehuset siden starten av mars. Jeg har måtte endre tankesett fullstendig. Jeg har på kort tid måtte innfinne meg i at realiteten er at jeg vil miste pappa før jeg hadde trodd. Jeg har måtte bli kjent med nye, skumle tanker. «Dette blir nok hans siste 17 mai». «Jeg vet ikke om han er her til jul». «Jeg vil feire bursdagen min med han, for det blir nok den siste han er med på». På de mest kritiske dagene visste vi vel ikke om han kom hjem igjen noen gang. Jeg er veldig knyttet til pappa så dette har vært en tung prosess. Jeg tror aldri man kan være helt forberedt på å miste noen man er glad i. Og det at corona herjer i tillegg hjelper jo ikke på. Blir han smittet så har jeg i alle fall ikke en pappa lenger.. Men han får hjemmesykepleien til seg flere ganger daglig, og vi har blitt enige om at livsglede oppi det hele burde spille noen rolle. Så jeg er hos han noen dager hvis jeg føler meg 100% frisk. Han kan like gjerne bli smittet av en hjemmesykepleier som av noen på sykehuset eller av kona hans som jobber med mange mennesker, så vi følte dette var riktig valg å ta. Hadde det ikke vært for corona så ville jeg helt klart vært der enda oftere, men jeg er livredd for å smitte pappa med noe. Har jeg litt vondt i hodet eller tett i nesa så er det nok til at jeg holder meg hjemme. Her om dagen drømte jeg at jeg var i begravelsen hans faktisk. Helt forferdelig drøm.. Og i drømmen så drømte jeg at han døde veldig brått, og jeg ville skrive ett brev til han som han kunne få med seg i graven, men jeg rakk aldri gjøre den ordentlig bra – for alt gikk så fort.. Kanskje det er kroppen min som forsøker å forbedre meg. Jeg aner ikke. Men én ting vet jeg, og det er at jeg ikke er klar. Jeg blir aldri klar til å miste pappa. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det.. Jeg sliter med å sovne om kveldene, for det er da de verste tankene kommer, og i blant så gråter jeg meg i søvn. Jeg kunne ønske jeg var gravid i alle fall, for da hadde jeg hatt noe positivt å se frem mot i den vonde tiden som vil komme, men neida.. Føler alt går mot meg..

Planen var at vi skulle prøve i Norge etter pausen. Men jeg måtte ned 5 kilo i vekt for å få hjelp. De siste måneden har ikke akkurat vært preget av trening og sunne vaner. Det har blitt mye dritt mat. Når jeg tenker meg om nå, så tror jeg egentlig at jeg trøstespiser. Jeg har i alle fall gått en del kilo opp på kort tid, så nå er vi enda lenger unna å få prøvd i Norge. Motivasjonen burde absolutt være der for å gå ned i vekt. Vite at da får jeg hjelp i Norge, men neida. Jeg gjør det motsatte. Jeg bare spiser meg tykk. Hvor er fornuften i det?

Når det blir lov å ta båten over til Danmark så ønsker jeg å gjøre ett forsøk til på Stork klinikk mens vi venter på at jeg skal klare gå ned i vekt. Men denne gangen tror jeg at jeg vil prøve «naturlig». Det var jo tross alt da jeg ble gravid den ene gangen. Jeg brukte ikke eggløsningssprøyte eller noe som helst. Jeg har så lyst å bli gravid! Og kvinner rundt meg blir jo gravide og føder på løpende bånd!

Venninna vår venter sitt andre barn nå. Og da hun var gravid med sitt første barn så hadde vi bestemt oss for at vi ville ha barn, og her er vi enda… Og hun venter sitt andre.. Deprimerende. Og i skrivende stund er en annen venninne på sykehuset nå for å føde sin sønn. I tillegg mistenker jeg at jeg har endometrise. Jeg har fått time på gynekoligisk på ahus i juli, så da håper jeg det går fort derifra for å få hjelp og bli utredet slik at vi fortere blir foreldre.. Som dere ser så smiler livet til oss.