Kategori: Ivf

Kategorier
Følelser Ivf Tanker

Sorgen over det som kunne vært, men glede over hva som kan komme

Jeg tenkte skrive litt om det faktum at jeg aldri skal få oppleve å gå gravid, eller å føde. Det er en ubeskrivelig sorg. Det ønsket er så stort for meg og har alltid vært det. Under alle forsøkene har jeg gjort alt for at sjansen skal være størst mulig for å lykkes. Jeg har ikke tall på hvor mye penger jeg har brukt på vitaminer. Sikkert 10-15 tusen kroner, om ikke mer. Q10, d vitamin, sink, omega 3, multivitamin, magnesium, folat. You name it. Dette har jeg tatt daglig i flere år. Jeg har virkelig gjort alt i min makt for å lykkes. Spist sunt, holdt meg unna for mye karbohydrater, gått ned i vekt, avstått fra alkohol osv osv, men for hvilken grunn?

Føler meg mislykket som kvinne

Overvekt kan gjøre det vanskelig å bli gravid – jeg gikk ned i vekt. Alkohol kan redusere fruktbarheten – Jeg trappet ned. Jeg gjorde alle tiltak for å lykkes. Og når jeg da leser om kvinner som blir gravide i fylla, overvektige kvinner som blir gravide, narkomane som ikke får i seg nok vitaminer og riktig mat som blir gravide osv, da kjenner jeg at jeg blir lei meg. Her gjør jeg alt riktig, mens andre som ikke endrer noen tiltak ser ut til å bli gravide bare de ser på et baby bilde.

Å gå gravid og føde er noe av det mest kvinnelige en kvinne kan gjøre (for de som ønsker og som har mulighet). Jeg er kvinne, men klarer ikke det mest kvinnelige en gang. Jeg føler meg så mislykket, som en kvinne. Jeg vet det er mange andre ting jeg mestrer, men jeg føler meg likevel mislykket som en kvinne når jeg ikke engang klarer få barn.

To barn med en eggleder

Jeg har saumfart hele internett for å finne ut hva jeg kan endre for å lykkes. Føler jeg har runda hele fuckings internett. Mens andre bare «blir» gravid. Søsteren min har født to barn, mamma har født to barn, bestemor har født to barn, oldemoren min har født fire barn og sånn fortsetter det bakover i generasjonen. Men jeg? Ingen! Hvorfor stoppet det hos meg? Jeg har alltid drømt om å ha en liten mini meg som jeg kan se på og tenke «hun har mine øyne» eller «han har mitt smil». Det får jeg aldri oppleve. Alle kvinner i familien min har lykkes. Bortsett fra meg! Det er en vond følelse. Jeg håper Evelyn kan gi oss barn, det er ingenting jeg heller vil enn å få barn med kona mi! Jeg blir den lykkeligste på jord! Men det føles likevel vondt at jeg ikke får det til. Mamma klarte til og med å få barn med en eggleder, og jeg klarer det ikke engang med to, og med hjelp!

Det er en sorg. Hadde jeg ikke gjort noen tiltak for å bedre fertiliteten min så hadde jeg følt at jeg ikke hadde hatt så mye å «klage» på. Da hadde jeg visst at det var mye jeg kunne endret på og skyldt meg selv. Men jeg har jo gjort tiltak! Men jeg vet i alle fall at jeg har prøvd og har gjort store endringer i livet mitt for å lykkes, sånn at jeg ikke skal tenke at jeg ikke prøvde. Og er det noen her som føler seg truffet som ikke har prøvd alt og ikke lykkes, så er ikke det ment til dere. Dere har sikkert prøvd alt på deres måte. Dette er mine tanker som bare må ut, og ikke ment som noen stikk til noen som helst.

Det jeg aldr får oppleve

Jeg får aldri kjenne «vingeslag fra en liten sommerfugl» følelsen så mange nevner som de tidligste tegnene på liv i magen, jeg får aldri kjenne at ungen hikker innenfra magen, jeg får aldri kjenne at jeg er sliten fordi jeg lager et lite menneske, jeg får aldri oppleve styrken som bor inni meg i en fødsel.

En drøm har for meg vært å bruke Evelyn sine egg, men at jeg går gravid. Lesbiske kan donere egg til partneren sin, og det er jo helt perfekt for oss. Jeg vil gå gravid, Evelyn vil ikke. Men dette koster penger og vi har ikke råd. Brukte alt for mye penger privat på de fem første forsøkene. Hadde vi visst hvor vanskelig denne reisen ble hadde vi bare gått for dette med en gang. Nå går vi offentlig, og på klinikken er ikke dette tillatt. Så den løsningen er heller ikke noe vi kan gjøre. Med mindre vi vinner i Lotto. Og tro meg, jeg har prøvd!

Gleden i å være i gang

Nå prøver jeg først og fremst å finne glede i at vi er i prosessen igjen. Finne glede i å sette sprøyter på Evelyn og håpe at hun har helt fantastiske gode egg på lur som kan gi oss barn. Det er en glede, men det er sårt at det ikke er meg. Jeg klarer se gleden i at vi kanskje kan få barn. For det er en glede. Men igjen, det er sårt at det ikke er meg. Får hun det til blir jeg verdens lykkeligste mamma uansett genetikk. Og en ting er sikkert, ungen vår blir heldig som får oss som foreldre! Ungen vår er så vanvittig ønsket, og det skal hun eller han få kjenne på så lenge vi lever om vi lykkes med å få barn.

Kom over en artikkel nå om stjernebarn og regnbuebarn. Stjernebarn var et nytt begrep for meg. Jeg lyver hvis jeg sier at dette ikke ga meg tårer i øynene..

Det som skulle blitt barnet vårt eksisterte i 9 uker og var høyt elsket. Noen vil kanskje tenke at 9 uker er ingenting. Vi rakk glede oss over graviditeten i 9 uker. Vi rakk se for oss fremtiden med barn i 9 uker. Vi rakk se for oss hvordan det skulle bli i 9 uker.

Vi rakk mye på 9 uker.

Kategorier
diverse håp Ivf Tanker

Hemmeligheten avsløres

Hei!

Nå var det lenge siden sist! Siden sist har vi giftet oss!

Under bryllupet valgte vi begge å avsløre til familien vår at vi prøver få barn, så da er katta ute av sekken. Derfor føler jeg heller ikke like stort behov for å være anonyme her lenger. Vi valgte jo i utgangspunktet å være anonyme fordi flertallet av familien vår ikke visste vi prøvde, og vi orket ikke alle de spørsmålene når vi allerede var i en sårbar situasjon, og vi kunne ikke garantere at de ikke kom over bloggen.

Så hvem er vi egentlig?

La oss ta en liten introduksjon! Hei, jeg heter Camilla og er 37 år! Jeg er født og oppvokst på en liten plass i Lillestrøm kommune. I 2012 møtte jeg Evelyn, og vi ble et par i april 2013. Evelyn er 31 år og jobber i barnehage. Evelyn er født i Guatemala, men adoptert til Norge da hun var rundt 4 år. Sammen har vi et pelsbarn ved navn Lexie, som vi skaffet oss sammen i 2015.

Grunnen til at vi valgte starte med meg først er fordi jeg er eldst, og da vi startet prosessen helt tilbake til 2018 så vi for at vi begge skulle gå gravide på tur. Vel, det skjedde jo ikke. Etter fem inseminasjoner, fire uttak og tre innsett uten å lykkes skjønte vi begge to at her ble det kun snakk om et barn og ikke to. Vi har også mistet på veien, noe som er helt ubeskrivelig grusomt. Både MA og kjemisk. Kjemisk er en form for spontanabort. Det er en veldig tidlig spontanabort som skjer i løpet av de fem første ukene av svangerskapet. MA er at fosteret dør i livmoren, uten at kroppen registrerer det.

Jeg tenker at jeg for første gang i historien skal dele blogginnlegget mitt til venner og familie, og derfor vil dette innlegget være litt gjentagende for dere som har fulgt oss en stund.

Gravid i 2019

Jeg husker så godt da vi testet positivt i mai 2019. Vi var overlykkelige og 17 mai 2019 hadde jeg på bunaden min og tenkte at «neste gang jeg har på bunad har vi barn». Det var en så fin feiring, og jeg husker Evelyn strøk over magen min. Vi hadde nylig testet positivt, og selvfølgelig kjente ikke knøttet noe som helst, men det var likevel koselig. Jeg elsket hver gang hun strøk over magen min mens jeg var gravid ❤️

Trekløver

Vi avtalte møte med søsteren min som også var gravid, og vi fortalte hun at vi også var gravide. Det ble tårevått kan du tro. Hun hadde termin i november 2019, og vi i januar 2020. Så det ville være to måneder mellom barna våre. Og tror du jaggu ikke kusina mi fortalte at hun også var gravid og hadde termin i januar 2020? Da kunne vi alle tre ta trilleturer i barseltiden og barna ville vokse opp sammen og få et fint og tett bånd siden de var jevngamle!

Søsteren og kusina mi har alltid hatt et veldig spesielt bånd. Jeg har noen ganger følt meg litt utenfor, fordi de har så mange like interesser og lignende Nå hadde jeg endelig noe til felles med dem! Nå skulle vi få barn så og si samtidig, alle tre! Jeanette med termin i november og Susan to uker før oss. Det skulle bli en liten trekløver!

Skulle. Skulle bli. Men sånn endte det ikke. Jeg hadde mange symptomer og trodde alt var i skjønneste orden. Evelyn og jeg var så spente på tidlige ultralyd. Vi gledet oss til å høre hjertelyden, men visste at det kunne være for tidig.

Fra glede til sorg

Embryoet var for for lite i forhold til hvor langt jeg var på vei. Men all håp var ikke ute, men vi måtte forberede oss på at det kunne gå galt. Evelyn gråt utenfor klinikken og jeg prøvde holde motet oppe. Jeg er bare lagd sånn, kanskje fordi jeg nektet innfinne meg i det, mens Evelyn er bygd sånn at hun gir opp håpet med en gang som en forsvarsmekanisme.

Uken etter hørte vi hjerte slå og jeg ble så ubeskrivelig glad. Men desverre hadde ikke knøttet vokst så mye som det skulle. Men hjertet slo og da begynte jeg tro det gikk bra. Kort fortalt hadde hjertet sluttet å slå uken etter det igjen og jeg måtte på sykehuset for å ta noen tabletter for å sette i gang aborten. Hjemme tok jeg nye piller som gjorde at jeg fikk «rier» så jeg fikk ut det som skulle bli vårt lille barn. Dette er en opplevelse jeg ikke unner min verste fiende en gang. Så vondt psykisk og fysisk. Jeg mistet i uke 9.

De kommende månedene var det to babyshower som stod for tur. To store mager foran kameraet, og jeg bak kameraet for å ta bildet. Jeg skulle jo stå sammen med søsteren og kusina mi foran kameraet med stor mage, men i stedet stod jeg bak. Det var og har vært så fryktelig sårt for meg.

Bare det å se de to barna sammen leke, gå hånd i hånd og se hvor tett bånd de har, og vite at vårt barn skulle vært der. Det vil alltid være en påminnelse på hva vi kunne hatt.

Tung og krevende reise

Vi hadde aldri forestilt at det skulle være så vanskelig å lykkes. Vi var sikre på at det kom til å gå fort. Spesielt siden vi får hjelp medisinsk. Og jeg var så bestemt på at jeg skulle lykkes med å bli gravid at jeg nektet å gi stafettpinnen over til Evelyn. Det har alltid vært min drøm å gå gravid og føde. Bare tanken på at et lite menneske skulle vokse i magen min gjorde meg emosjonell. Jeg hadde så lyst. Evelyn ville verken gå gravid eller føde, enda planen var at hun også skulle gå gravid når vi fikk barn nummer to. Men når ting tok så lang tid så fokuserte vi bare på meg. Etterhvert begynte Evelyn og venner å lufte tanken på om kanskje Evelyn skulle overta. Det synes jeg var sårt, men jeg skjønner nå at det kanskje hadde vært lurt å byttet tidligere.

Rollebytte

Nå er det Evelyn som skal i ilden! Porsgrunn var ikke sikre på om de ville gi meg det siste forsøket vi har igjen, så vi fikk ordnet at Evelyn tar det siste forsøket. Det har gått rimelig fort når vi først kom i gang. Var på samtale 8 januar der de undersøkte Evelyn og hadde fått svar på blodprøver osv. Og vi fikk oppstartsdato så fort Evelyn fikk mensen, og det fikk hun i dag! Så i dag starter hun på hormoner! Dette blir så sykt spennende! Spennende, men også litt vemodig. Men jeg tenker at det viktigste er barnet, ikke at jeg får oppleve å gå gravid.

Det blir rart at vi nå bytter roller. Fra å være en nålepute, kjenne på ubehag, følelsesmessig karusell, kjenne etter symptomer, uttak, innsett og alt det innebærer til å «bare» kunne stå på sidelinjen. Bare være en mental støtte. Jeg tror jeg liker bedre å være den som går gjennom prosessen og ikke som støtte. Da har man litt kontroll, hvis det gir mening?

Jeg håper virkelig vi lykkes denne gangen! Nå synes jeg fader meg vi fortjener litt medgang i denne prosessen. Det er så mange rundt oss som har lykkes med graviditet som begynte etter oss, og det føles så urettferdig! Jeg har fått kontakt med mange i denne prosessen, som synes at dette har vært så tøft, og lykkes etter er par forsøk. Jeg har blitt sint inni meg, for de har kun hatt et par forsøk før de lyktes, og de var lei? Jeg kommer ingen vei av å tenke sånn, men det er vanskelig å svelge. I 2018 startet vi prosessen og i 2024 har vi fremdeles ingen barn. Dette er sårt! Og alle har sine egne kamper, jeg kan ikke komme her å si hva andre skal orke, og det er ikke meningen å virke så «bitch». Og det vil alltid være noen som har det verre som kan tenke det samme som oss når/om vi lykkes. «De klager, og de har bare prøvd 10 ganger?». Alle har sin reise uansett hvor lang den er, og jeg unner alle å lykkes selv om det er litt sårt å se andre lykkes på rekke og rad, mens vi står her tomhendt etter seks år.

Third times a Charm

La oss krysse fingrene for at det som har manglet for å lykkes er livmora til Evelyn! Tenk om løsningen har vært så nær hele tiden. Sånn sett er jeg veldig takknemlig for at vi er to jenter. Hadde vi vært heterofile så hadde vi kun hatt en å prøve med. Vi er jo faktisk to! Nå skal det gå! La oss alle være enige om det?

Boden full

Når man har sett for seg barn såpass lenge så er det naturlig at man handler inn litt her og der, og gjett om vi har nok klær og diverse til ungen vår som jeg håper vi nå er i prosess med å få. Vi har også arvet en del! Hele boden vår i kjelleren er stappfull med babyting som klær, vugge, seng osv osv. Og det ville vært ufattelig sårt om vi ikke lykkes, og måtte kvitte oss med tingene. Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Jeg tror faktisk det ville blitt såpass sårt at jeg kunne risikert å bli deprimert. Helt ærlig. Det er tøft å stå dette over så lang tid. Når det er noe man så intenst har lyst på. Men klarer vi det ikke, må vi lære oss å deale med det. Men jeg er ikke klar til å gi opp!

Kategorier
Følelser Ivf Tanker

Jeg er ikke klar

Jeg skjønner ikke hvorfor alt skal være så vanskelig. Jeg er så lei av å føle at «alle» lykkes, mens vi står på stedet hvil. Det er så sinnsykt urettferdig! Ja, jeg vet at vi ikke er alene om dette, og at vi er fler, men jeg klarer ikke la være å føle på det. Det er en bunnløs sorg. Jeg har ett forsøk igjen i Porsgrunn, men jeg tenkte at hvis legene mener det ikke er noen vits å prøve mer på meg, så foreslo jeg at Hanne heller kunne overta siste forsøk. Men det var egentlig kun hvis de tenkte det ikke var vits på meg. Hvis legene har troa vil jeg egentlig veldig gjerne ta siste forsøk selv. Det er drømmen min. Det er min drøm å gå gravid. Det er min drøm å føde. Jeg bare føler så sterkt at jeg kan klare dette, jeg må bare finne gullegget! Og for å finne gullegget må det fler forsøk til. Jeg mener å huske at den ene sykepleieren på klinikken sa det gjennomsnittlig tok 5 innsett til for å lykkes. Hvis jeg er innenfor gjennomsnittet så mangler jeg bare 2. Skal jeg liksom bare gi opp nå, når målstreken kanskje er «rett rundt hjørnet»? Jeg kan være over halvveis! To innsett til så kan jeg være i mål! Det kan være ett forsøk til bare det. Det ene forsøket vi har igjen.

Men om Hanne overtar stafettpinnen og siste forsøk så er det jo ingen garanti der heller, og det tar litt for legene å bli kjent med en pasient. Hvilke medisiner som funker best og så videre. Hva om Hanne sine egg er dårligere enn mine? Jeg har god kvalitet på eggene, men jeg får ut få egg og gangen, så jeg trenger fler forsøk. Hanne er 6 år yngre enn meg, så det kan jo spille positivt inn, men alder trenger ikke bety alt.

Jeg kjenner at jeg har det skikkelig kjipt nå. Jeg er ikke klar for å gi opp meg enda. Gir jeg opp drømmen min om å gå gravid før jeg føler jeg har prøvd «alt» så tror jeg at livet mitt blir ganske tungt. Kjenner hvor tungt det er allerede nå bare av tanken på at Hanne kanskje skal ta siste forsøk offentlig. Jeg vet ikke engang om jeg klarer være 100 % lykkelig hvis Hanne blir gravid. Det er jo enda en gravidmage å se på og føle at «alle lykkes, men ikke jeg». Hadde jeg bare følt at jeg hadde prøvd alt, så tror jeg det hadde vært lettere. Jeg sier ikke at jeg ikke blir lykkelig om det er Hanne som blir gravid og gir oss barn, for jeg blir verdens lykkeligste. Bare ikke så lykkelig som jeg hadde blitt underveis om jeg kunne følt liv i magen og følelsen av å føde. Men lykkelig blir jeg uansett, for dette er noe vi gjør sammen. Jeg prøver jo ikke få barn alene. Dette er vår drøm ❤️ Men det er min drøm å bære det frem, det er derfor dette er ekstremt tungt for meg. Jeg tror ikke jeg er klar til å gi opp drømmen min. Legene på Porsgrunn har hatt er møte i dag, og dette er noe av det som ble nevnt i møtet. Og at de sender rekvisisjon til Hanne for prøver.

Dette er forferdelig skummelt! Jeg tror jeg må si fra til Porsgrunn at jeg virkelig vil ta siste forsøk om legene har troa. Jeg vil ikke bytte «frivillig». Det er kun om legen tror at det er mest gunstig. Hanne vil jo ikke engang gå gravid eller føde. Og det gjør vondt langt inn i sjela om hun bare skal ta over drømmen min, når det ikke engang er hennes drøm.

I morgen er den offisielle testdatoen, og det er bare trist. Fuck den prosessen her! 💔

Kategorier
Følelser Ivf Tanker

Historien gjentar seg

På torsdag dro jeg og Hanne til Bergen med et vennepar av oss for å få dette forsøket litt på avstand. Jeg begynte å blø på mandag, men hadde et lite håp om at det kun var en uskyldig blødning, men i dagene som kom ble det bare mer og mer blod. Jeg hadde ikke de typiske menssmertene, så vet ikke om det var veldig tidlig SA, eller om jeg bare var sykt heldig med menssmertene. Men smerten satt i livmora, og kun livmora. Dette synes jeg var litt snodig. Bruker alltid ha smerter på venstre eller høyre side. Da vi kom frem til Bergen natt til fredag så hadde jeg så vondt i livmora at jeg måtte stoppe opp å bare stå helt i ro til det gikk over. Jeg har aldri vært borti lignende. Jeg bruker heller ikke blø så mye, men jeg satt på do å jeg hørte blodet dryppe.. Så jeg har en liten følelse at det var mer enn en vanlig mensen, men det får jeg jo aldri vite.

Nå blir det fokus på bryllupsforberedelser, og på å pleie forholdet frem mot bryllupet. Det tar på å være i denne prosessen, og man blir litt oppslukt i hele IVF bobla at man nesten ikke har fokus på forholdet.

Jeg synes det er veldig vondt at det ikke gikk denne gangen heller. Det er jo nesten som om jeg tror at det ikke er meningen at det skal gå. Føler jeg har prøvd så mange ganger nå, og nå har vi kun ett forsøk igjen offentlig. Jeg er livredd for at jeg må vinke farvel til drømmen om å gå gravid, og det gjør skikkelig vondt. Jeg er redd vi ikke får barn i det hele tatt.. Vi har nesten brukt halve forholdet vårt på å tenke at vi skal ha barn. Vi ble sammen i 2013. I 2018 begynte vi prosessen, og første forsøk var i 2019. Hadde 4 forsøk i 2019 og 1 forsøk i februar 2020, så kom corona og ødela alt for oss, og prøvingen ble satt på pause. Så hadde vi tre uttak i 2022 og ett uttak i 2023. Og kun 3 egg som har blitt satt inn.. Når er det vår tur? Blir det noen gang vår tur? Kommer så mye i veien. Jeg skal legge ut ett litt mer utfyllende innlegg litt senere om hvert forsøk.

Har du noen solskinnshistorie å komme med?

Kategorier
Følelser Ivf Tanker

Snipp snapp snute…?

I går ettermiddag oppdaget jeg litt lyserød blod på truseinnlegget mitt. Jeg ble helt knust, og tenkte at forsøket gikk til helvete denne gangen også.. jeg har en intens trang til å beskytte Hanne fra nedturer i denne prosessen, så jeg holdt det for meg selv i går. Men lovet meg selv å fortelle hun det i dag. Vil at hun også skal få ta del i dette, og kunne ha muligheten til å være en støtte hun også.

Utover kvelden kom det ikke noe mer blod på verken papir eller truseinnlegg. Jeg vet at det er noe som heter festeblødning, og jeg vet ikke om det er det samme, men noen får også en liten blødning rundt ikm.

Jeg valgte å ikke la dette ta fullstendig knekken på meg og bestemte meg for å være positiv.

I dag tidlig våknet jeg av en melding fra søsteren min hvor hun fortalte at hun drømte at jeg testet positivt. Det var ganske spesielt, for jeg drømte det samme dagen før.

Jeg ble jo sinnsykt nysgjerrig, men samtidig følte at jeg begynte å få mensen fordi jeg atter en gang hadde murringer. Jeg gikk inn på badet der Hanne allerede stod å ordnet seg til jobb. Jeg fortalte om drømmen, men at jeg hadde følelsen av at mensen var på vei. Vi ble enige om å endelig teste. 8 dager ned ruging uten å teste er en bragd i seg selv! Jeg våknet i dag morges rundt 6 tiden å tisset, og tisset igjen 07:30 da jeg testet, så det var ikke morgen urin, men vet ikke helt om det er gyldig «unnskyldning», men den var i alle fall negativ 😔

Ser du to streker?

I går kveld hadde jeg masse halsbrann og mens vi satt å så på tv begynte jeg å blø neseblod, og det kan være et tegn på graviditet. Skjønner liksom ikke hvorfor jeg skal begynne å blø neseblod helt ut av det blå. Kan ikke kroppen min bare droppe gi meg falske forhåpninger?

Jeg har fremdeles ikke menssmerter som jeg bruker ha ved mensen, og det skal sies at ved mensen bruker jeg både varmeplaster og varmeflaske på de verste dagene, men nå har ikke engang behov for å ta smertestillende. Men har begynt å blø litt mer i dag, så er skremmende redd håpet er ute.

Slenger med noen spørsmål om noen har lignende opplevelse, men med positiv utfall ❤️

Har du noen gang hatt negativ test sent, men fått positiv test senere?

Har du fått blødning, men likevel fått positiv test senere?

Kategorier
diverse Følelser håp Ivf Tanker

Positiv test i drømmen min

I dag er det akkurat en uke siden jeg satte inn, og for observante lesere fikk jeg mensen etter å ha ruget 1 uke på forrige ferskforsøk. Så jeg føler nesten denne dagen er en milepæl, selv om det ikke nødvendigvis har noe å si. Våknet med korsryggsmerter slik jeg gjorde på forrige ferskforsøk da jeg begynte å blø. Så at jeg våknet med smerter i korsrygg på akkurat samme dag som sist kjente jeg skremte meg litt.

Jeg drømte i natt at jeg fikk positiv test! Det var så fantastisk! Jeg har faktisk ikke testet en eneste gang dette forsøket, og det er egentlig ganske deilig for psyken. Men den drømmen i natt gjorde meg jo litt nysgjerrig. Bare synd jeg våknet til korsryggsmerter. Men ingen blod å se enda, så jeg er positiv.

I går var første gang jeg kjente på trettheten. Jeg var så trøtt! Sovnet på sofaen i flere timer! I tillegg hadde jeg hodepine, noe jeg heller ikke har hatt tidligere. Så man får jo håp. Men det kan jo skyldes lutinus, men jeg velger å heller tro at det skyldes noe annet. Koster jo kroppen mye krefter å lage et lite menneske 😉

Har du noen gang drømt om positiv test også har det vist seg at du er gravid?

Kategorier
Følelser håp Ivf Tanker

Mensmurringer

De siste dagene har jeg kjent på murringer. Det føles som mensen er på vei i full fart. Løper på do hele tiden, men ingen mens foreløpig. Forrige gang jeg hadde ferskforsøk fikk jeg mensen etter å ha ruget en uke. Jeg er på dag 5 nå. Jeg er livredd for at det er mensen som er på vei. Samtidig husker jeg godt da jeg faktisk var gravid i 2019 at jeg fløy mye på do da også, og var sikker på at mensen kom, men da var jeg jo gravid. Så det finnes jo håp. Men er mer redd for at det er mensen. Har noen symptomer som er nye etter innsett og det er at jeg har tett nese, sinnsykt god luktesans og litt småuggen. Men jeg aner ikke om det er hjernen som spiller meg ett puss, eller om det faktisk er reelt. Eller om det er lutinus som gir nye symptomer, for det går visst også an.

En annen ting jeg har lagt merke til er at jeg holder enten på å svette ihjel eller fryse ihjel! Merker veldig godt på natten at jeg er varm! I natt holdt jeg på å koke bort. Måtte på do å tisse, og da jeg kom tilbake måtte jeg sjekke om vinduet var lukket. Jeg var helt overbevist om at Hanne måtte ha lukket vinduet på et tidspunkt gjennom natten, men vinduet var åpent. Disse hetetoktene kan jo også skyldes lutinus, men håper jo at det skyldes noe helt annet 😉

Jeg var veldig negativ i forrige blogginnlegg. Hele den dagen var jeg bare negativ. Frem til jeg snakket med en veldig god venninne av meg. Jeg skrev at jeg egentlig bare var negativ og trodde det ikke hadde gått. Så svarte hun dette:

Jeg sykes det var så fint skrevet, for jeg tror jo egentlig litt på tankens kraft selv. Så jeg har prøvd å endre tankegang og være positiv, men det er pinadø ikke lett. I det ene øyeblikket tenker jeg positivt, og i det neste tenker jeg negativt. Da prøver jeg hente meg inn igjen, men det fungerer ikke alltid. Den følelsen av mensen jeg kjenner på nå er såpass sterk at det er vanskelig å tenke positivt. Jeg frykter at mensen er rett rundt hjørnet. I natt drømte jeg at jeg blødde, og jeg ble så lei meg, men blødningen ga seg fort.

Kryss fingrene for meg ❤️

Kategorier
Følelser Ivf

Negativ

I dag er jeg bare negativ. Kan ikke sette ord på det, men bare føler at det ikke har gått denne gangen heller. Vet ikke om det er mulig å føle det såpass «tidlig», men det er i alle fall en veldig vond følelse å kjenne på. Hvis jeg teller med innsettdag som rugedag 1, så er jeg 9 dpo nå. Kjenner ikke noen symptomer. Litt halsbrann i går kveld, men spiste surt og salt godteri i går, så tror det er derfor. Har luft i magen og vondt i magen, men det er typisk for lutinus. Ble bare veldig trist nå. Vet jo at jeg har tullet om at det sikkert går nå, som det ikke passer pga bryllup osv, men det ligger jo et inderlig håp i bunn.

Jeg har brukt 2 av 3 forsøk offentlig. Det vil si at jeg kun har 1 forsøk igjen. Legene kan likevel velge å «gi meg opp» dersom de ser eller tror det ikke er hensiktsmessig å gå videre. Jeg har vært så redd for at de skal gi meg opp at jeg har spurt om Hanne kan ta over siste forsøket mitt i stedet for at jeg kanskje ikke får brukt det. Det å vite at dette kanskje er mitt aller siste forsøk på å bli gravid er veldig, veldig vondt. Så lenge jeg kan huske har jeg drømt om å gå gravid og føde. Og selvfølgelig få barn. Men jeg ønsker å bære frem og føde barnet. Alltid vært en stor drøm for meg. Og det at jeg kanskje må gi slipp på den drømmen knuser meg. Hanne har ikke engang lyst å gå gravid eller føde. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke skal gå. Greit nok at jeg begynner å bli eldre, men de eggene de setter inn har blitt dyrket til blastocyst og er av god kvalitet. Jeg vil bare få det til.. Har fremdeles ikke testet enda. Orker ikke mistet håpet helt, og har lovet Hanne å la være.

Denne karusellen av følelser er tung. I går var jeg så positiv og i dag er alt bare drit. Dere som er i samme prosess kan helt sikkert kjenne dere igjen?

Kategorier
Ivf

Ruger på et påskeegg

Da er jeg offisielt en ruger ❤️ Jeg gruet meg litt til innsett, for det er så vondt synes jeg, men denne gangen gikk det egentlig ganske bra. Det er uansett verdt smerten ❤️ Jeg skulle egentlig ringe Hanne under innsettet så hun fikk se, men jeg måtte hjelpe til å holde den ultralyd greia, så fikk ikke ringt. Men fikk tatt bilde av blastoen vår før den ble satt inn og et bilde etter innsett med plasseringen!

Lille påskeegget vårt❤️

Det er ganske sykt og surrealistisk at jeg har vært å satt inn i dag. Samtidig satt det noen par å ventet på samtale med legen for første samtale. Tenk at vi også en gang har vært der. Jeg husker hvor nervøs jeg var for første samtale, men alt gikk jo kjempe bra ❤️ Jeg husker også første gang vi kom til sykehuset, så stod det en lang kø utenfor sykehuset, der man måtte vise frem legitimasjon og papirer på at man hadde time på sykehuset. Helt sykt at det en gang har vært sånn!

Vi har med tiden blitt kjent med noen av de søte sykepleierne på Porsgrunn, og de fortjener virkelig heder og ære. Når vi forhåpentligvis en gang får barn så skal vi besøke de fine folka som har hjulpet oss så mye med å lykkes ❤️ Hun ene kom bort til meg i stad og bare «Ååå, Hei! Jeg bare stjeler en klem jeg!»❤️ Hun var så glad for at det ene egget mitt overlevde og at det ble innsett! De heier virkelig på oss, og jeg føler virkelig av hele mitt hjerte at de vi har fått ekstra godt kontakt med bryr seg om oss. Kommer faktisk til å savne dem når vi er ferdig der.

Nå er det noen nervepirrende dager foran oss. Testdato er ikke før 29 mars, og i og med at jeg hoppet rett inn i 5dpo nå vil det si at den 29 mars er jeg 21 dpo. Men jeg skjønner godt hvorfor de har sen testdato, og det er jo for at man skal slippe bli skuffa av positiv test, også er det bare en streifer. 21 dpo er resultatet av testen rimelig sikker. Men jeg kommer aldri til å klare vente så lenge med å teste! Har lovet Hanne å ikke teste alene, for hun vil ikke at jeg skal bli skuffa. Har en tendens til å teste tidlig alene for:

1: det er nok at bare jeg blir skuffa om den er negativ

2: Jeg vil så gjerne overraske Hanne med en positiv test

Jeg spurte forresten klinikken om gradering av blastoen. Og den var 3AB, og det er jo egentlig veldig bra! Vet det ikke er noen garanti uansett, men et godt utgangspunkt da❤️

Nå skal jeg ruge litt videre 😉 Kommer til å skrive litt underveis i rugeperioden ❤️

Kategorier
Ivf Tanker

Mirakelegget

Jeg stod på Oslo S og tårene bare rant.. Klokken var 08:09, og rundt meg var det myldrende liv. Folk gikk i alle retninger. Noen med koffert og andre med vesker. Jeg derimot stod midt i kaoset med en sekk på ryggen. Jeg hadde pakket sekken med litt lesestoff osv hvis det ble tur til Porsgrunn for innsett

Jeg turte nesten ikke sjekke mobilen min. De skulle ringe før 9 dersom det ikke gikk bra. 09:01, og ingen telefon. Var de forsinket? Hadde de glemt å ringe meg? Brått ble jeg usikker på om jeg hadde hørt riktig. Var det før 9? Kanskje det var før 10? Jeg var nødt til å høre med dem på crypho (en sikker nettbasert meldingssystem), for jeg klarte ikke tro på det.

Atter en gang rant tårene mine, mens jeg gikk rundt som en hodeløs kylling på Kiwi å så etter hva jeg skulle kjøpe med meg til togturen. Egentlig gikk jeg bare frem og tilbake uten å ta med med noen varer, for jeg var helt fjern.

Hva var oddsen for at det ene egget jeg fikk ut skulle utvikle seg til blastosyst? Jeg har ikke noen tall på det, men som regel faller noen egg fra etter uttak. Og denne gangen hadde jeg bare dette ene egget, og det overlevde! Jeg føler meg nesten litt stolt over egget mitt! Det klarte seg! Mirakelegget! ❤️

Nå drikker jeg vann til den store gullmedaljen! Man skal nemlig ha full blære ved innsett! Det føles som om blæra snart skal sprekke. Men hvis det hjelper så skal den jaggu være full også!

Hanne er ikke med denne gangen, så det er litt trist, men det skal gå fint det også 😊 Kommer med en oppdatering etter innsett! 🥚❤️