Veien til babylykke

Ja.. Da var jeg her igjen! Jeg sa i går at jeg kom til å gå på en smell i dag.. Vel, jeg hadde rett. Jeg gikk på en skikkelig smell. Først fikk jeg en strips av en venninne, og denne viste blendahvitt. Tror du jeg nøyde meg med det? Neida! Jeg dro å kjøpte den testen jeg snakket om i går. Og mens jeg ventet på at den skulle vise sitt resultatet så prøvde jeg like gjerne eggløsningstesten min fra clear blue. Jeg er en skikkelig testetøs!

«Hvorfor tester hun med eggløsningsstest?» Lurer sikker du på nå. En eggløsningstest ser etter økning av LH, men den slår også ut ved hcg, som er graviditetshormonet. Du kan lese mer om det her. Det er ikke sånn at man bør få seg vane med å teste for graviditet med eggløsningstest, men jeg ble litt rådvill kan man si…

Jeg stilte klokka til å ringe etter to minutter. Mens jeg ventet på at graviditetstesten skulle bli klar for å vise resultatet så drev jeg på med litt annet, og glemte egentlig eggløsningstesten helt.. Klokka ringer og jeg går bort til testen. Vrir og vender på den i alle retninger. Tar den med ut for bedre lys, og jeg prøver iherdig å lete etter to streker. Ser jeg to? Nei.. Tror ikke det.. Fikk bekreftet det av en venninne også. En strek. Jeg gikk for å legge fra meg testen og der lyste eggløsningstesten opp foran øynene mine. Den blinket (økende LH, eller hcg). Eggløsning har jeg i alle fall ikke, så da betyr det at..at jeg kanskje er gravid? Eller? Blir forvirra av egne tanker og søker på nett etter svar som kan roe meg ned. Google er din beste venn, men også din verste fiende. Ikke blir du klok på Google heller. Det er fler som har latt seg friste av å prøve eggløsningstester på nett ser jeg, og jeg får stort sett bekreftet at man er gravid om man får positiv eggløsningstest. Men samtidig så var jo ikke min positiv. Den var økende. Og skal jeg tyde de strekene så er jeg i alle fall ikke gravid. Jeg ser to streker, men den er ikke så sterk. Deretter finner jeg en setning som ikke er veldig oppløftende… «Mange eggløsningstester er dessuten ikke like sensitive som graviditetstester. Dette betyr at dersom man er gravid, så vil man trolig få positivt utslag tidligere på en graviditetstest enn på en eggløsningstest.«

Så hva skal jeg tro? Jeg blir så usikker. Jeg er kun på 8 dpo, og jeg var det mest sannsynlig er alt for tidlig for å få et positivt resultat, men likevel så higer jeg så etter det… Jeg vil ha to streker! Jeg klarer ikke tenke på annet enn testing..! Fler venninner av meg har sagt jeg bør få tankene på noe annet og heller teste om 3-4 dager. Jeg forstår ikke at de selv har klart det før. Å vente så lenge, og tenke på noe annet. Går det an? Jeg klarer virkelig ikke vente så lenge.. Og tankene på testing og ikke minst å kjenne etter om jeg kjenner noen symptomer er i bakhodet hele tiden. Jeg er så opphengt! Jordmoren på Stork sa til oss da vi var der at det ofte er vanskeligere for oss med ventetiden, fordi vi vet nøyaktig når vi prøvde, og det er så innmari mye på spill. Penger, ikke minst. Som hun sa så kan andre «bare» prøve på nytt neste måned, mens de som må få fertilitetsbehandling kan ikke nødvendigvis det. Og vi får til og med med en konvolutt hjem hvor det står hvilken dato man skal teste om det var ett vellykket forsøk.. Jeg er veldig glad i vennene mine som prøver oppmuntre meg til å få tankene over på noe annet, men jeg synes det er fryktelig vanskelig..

Jeg har fremdeles den intense mensmurringen, men ingen mensen i dag heller. Jeg tillater meg selv å håpe litt. Men ikke for mye.

Jeg er i dag på 7 dpo. Fremdeles alt for tidlig å teste, men likevel så tar jeg meg selv i å tenke «Hva om jeg får positivt om jeg tester?». Jeg vet jo at sjansen ikke er så stor for å få en positivt test såpass tidlig, men alt i meg skriker at jeg vil prøve. Hadde graviditetstester vært narkotika så hadde jeg vært narkoman. Jeg tror jeg kommer til å gå på en smell i morgen. Har graviditetstester liggende, men ingen graviditetstester med tidlig deteksjon. Clear blue har en veldig fin en, som kan vise positiv så tidlig som 6 dager før uteblitt menstruasjon!

Jeg går rundt å synser og sanser om hva jeg kjenner på kroppen.

Jeg har utrolig humørsvingninger for tiden. Senest i går så klikka jeg på en mann på chatten til Homenet når jeg var uenig i en regning jeg hadde fått. Han hadde selvfølgelig rett, men jeg kokte skikkelig over! Lunta er seriøst så kort! Og i dag begynte jeg å gråte (ja du leste riktig) fordi jeg snakket med en selger på finn som solgte en splitter ny og kul Adidasjakke for barn. Og jeg fikk klarsignal på å få kjøpe den, men så kom en tidligere interessert kjøper meg i forkjøpet så den gikk til hun. Jeg begynte virkelig å grine! Hva skjer? Enten så er dette pms fra en annen verden eller så er det faktisk kroppen min som har litt å stri med for tiden pga en liten spire! Er jo mye hormoner i sving når man er gravid. Og i dag har jeg hatt konstant menstruasjonsmurringer og jeg har løpt på do x antall ganger fordi jeg er sikker på at mensen har kommet. Men den har enda ikke meldt sin ankomst, heldigvis! Egentlig er det alt for tidlig med mensen også. Er bare på dag 24 i syklusen, og forventet mens (hvis jeg skal regne ut fra forrige måned) er først om 6 dager. Etter aborten har syklusen min endret seg. Jeg hadde en syklus på 27-29 dager før, men den har foreløpig blitt lenger. Om syklusen er tilbake til vanlig vet jeg ikke enda, men er fremdeles da noen dager til mensen. Jeg har følt på litt «press» nedentil også, hvis jeg kan forklare det på den måten. Kjenner at jeg ikke er skapt for denne ventingen og spekulasjonene… Jeg vil bare være gravid og få en frisk liten unge sammen med samboeren min. Vær så snill, hvis det finnes noen der oppe med høyere makt, gi meg denne fantastiske gaven! Det er så vondt å vente når man så sårt ønsker noe så inderlig…

Jeg har hørt at om man har vært gravid før så bare «vet» man det om man er gravid igjen? Jeg har en rar følelse i kroppen. Egentlig en ganske god, men rar følelse. Er det noen som leser denne bloggen som har vært gravid før? Da vil jeg veldig gjerne høre fra dere. Eller om noen har hørt fra venninner etc om at de bare har visst det?

Nei, jeg har bestemt meg! Har ikke mensen kommet i morgen tidlig så blir det tur på apoteket for å kjøpe test!

Kryss alt som krysses kan for meg! ???

Å vente er noe av det kjedeligste jeg vet.. Og det er også noe av det vanskeligste jeg vet når det kommer til denne type venting. Helst vil jeg bare skru på en bryter, og vips så er jeg på testdag.. Jeg vet jo at det ikke er vanlig å kjenne symptomer såpass tidlig, men jeg merker at jeg hele tiden leter etter tegn. I går ble jeg faktisk litt skremt, for det stakk nederst i magen når jeg nøys i hele går. Var akkurat samme sted og samme type stikking som ligamentsmerter som var det første symptomet jeg kjente da jeg var gravid sist gang. Det tar jo en stund for egget før det fester seg, så det skal godt gjøres å få symptomer allerede dersom jeg er gravid.. Håper ikke kroppen lurer meg! Men samtidig må jeg ta det med en klype salt, for egget kan umulig ha festet seg allerede?

Jeg forsøker ha fokus på et godt og variert kosthold nå mens jeg venter på testdag. I går lagde jeg kylling burito, og jeg tenkte dele oppskriften med dere. Oppskriften er beregnet for 4 burritos.

Dette trenger du:

• 4 store fullkorns tortillalefser
• 400 gram kyllingfilet
• 1 løk
• 1 paprika
• 1 boks kidneybønner
• 1 boks hakkede tomater
• Hvitost
• Lettrømme
• Salat

Fremgangsmåte:

1: Skjær kyllingen i passende store biter og stek de i en stekepanne

2: Skjær paprika og rødløk i passende strimler

3: La det surre noen minutter sammen til løk og paprika har blitt myk

4: Tilsett en pose med tacokrydder og bland inn én boks med hakkede tomater. La dette småkoke i noen minutter

5: Tilsett kidneybønner og la det koke i noen minutter

6: Fordel fyllet i fire fullkornslefser. Velg om du ønsker ha salat ved siden av eller i burritosen. Jeg valgte ha det både inni og ved siden av.

7: Rull de sammen og snu de så skjøten er ned. Deretter strør du litt ost på toppen

Stek de midt i ovnen på 220 grader i 10-15 minutter

Bon Appétit

Hvis du har noen sunne og gode oppskrifter så tar jeg gjerne i mot dem!

Da har vi kommet hjem fra Danmark. Ble inseminert kl 11:30 i går. Turen til Danmark gikk fint. Har vært så utrolig sliten i det siste. Og uansett hvor sliten jeg enn er så får jeg ikke sove. Ligger å vrir meg i senga i flere timer og får lite med søvn. Så jeg har vel mer eller mindre gått rundt som en zombie under hele turen.

Vi stod opp tidlig for å spise frokost før vi satte snuta mot Stork. Viktig å være så opplagt som mulig før en behandling. At jeg var sliten kunne jeg ikke gjøre så mye med, men jeg kunne i alle fall gi kroppen min litt energi.

Vi var tidlig ute på klinikken som «vanlig». Vi hadde på forhånd sagt at vi veldig gjerne ville at en jordmor som heter Malene skulle behandle meg, da det er hun som har behandlet meg de to foregående forsøkene. Er så trygt og godt å ha en å forholde oss til i en så sårbar situasjon. Vi møtte hun inne på klinikken og hun sa hun skulle gjøre det hun kunne for at hun kunne behandle meg. Gleden ble derfor stor da hun hentet oss inn. Tenk at så «lite» kan bety så mye i en sånn situasjon.

Vi snakket litt om hvordan det hadde gått siden sist, om aborten osv. Hun fortalte at abort desverre var veldig tabu. Kvinner er redd for å fortelle for tidlig at de er gravide i frykt for å miste, og når de da mister så tør de ikke fortelle noe. Jeg tror hun sa at 1 av 5 mister. Jeg har hatt min kvote synes jeg! Jeg spurte om det var vanlig å miste flere ganger. Da tok hun frem et skjema som beroliget meg litt. Jo eldre man er, jo større er jo sjansen for å miste. Jeg er enda ung, og skjemaet ga gode prognoser. Den blå linja er antall graviditeter og den oransje linja er hvor mange som fullfører en graviditet. Det er med andre ord ikke veldig stor sjanse for abort i min alder.

Inseminasjonen gikk kjempe fint, og vi lå å slappet av i en time, halvannen. Hanne sovnet til slutt, og jeg klarte ikke sove uansett hvor sliten jeg var, så da sov Hanne mens jeg tok noen bilder av behandlingsrommet og litt interiør. Litt ironisk at det er Hanne som sover etter min behandling, og ikke jeg. Haha!

Kommer ikke over hvor mange steder i verden folk kommer fra for å få behandling på klinikken. Helt vanvittig!

Denne prøveperioden har jeg virkelig gått all in. Har drukket grapefrukt juice helt siden jeg fikk menstruasjon. Grapefruktjuice skal sies å gi effekt på livmorsekretet, at det blir mer «spermvennlig» (det blir mer av det og det blir mer tyntflytende). Jeg har også drukket slimløsende hostesaft, det skal også hjelpe på å tynne ut eggløsningsslimet. I tillegg til det har jeg kjøpt fructus femina! Om noe av dette har noen virkning får vi vite om to ukers tid. Men det skader ikke å prøve! Jeg drakk grapeffukt juice forrige forsøk også, og da ble jeg jo gravid!

I dag har jeg kjøpt inn ananas og avocado. Det skal være gunstig etter en inseminasjon. Forrige prøveperiode spiste jeg en avocado hver dag helt til positivt test. Avocado inneholder mye at det sunne fettet som skal være bra for fertiliteten. Fett er ikke så farlig som alle skal ha det til, men det handler om å spise riktig type fett. Sunt fett er bra. Det er bra for oss alle, men spesielt bra for oss som ønsker oss to streker på testen. Raffinert og stekt mat f.eks er ikke sunt fett. Avocado inneholder masse sunt fett!

Ananas skal hjelpe til for inpmanatasjon av egget. Jeg stapper i meg ananas for den store gullmedaljen og lurer på hvor sår en tunge egentlig kan bli! Det beste er å kjøpe en hel ananas, og dele den opp selv. I tillegg kan du jo kjøpe ananasjuice, det gjør i alle fall jeg! Jeg spiser også hele kjernen Det skal vistnok være det aller beste!

Da er det bare å krysse fingra! De neste dagene skal jeg fokusere på å spise sunt og variert, og holde meg unna alt for mye usunn mat!

Kryss fingrene for oss ??☘️

Nå er vi i september, og prosessen vår begynte oktober i fjor. Jeg startet denne bloggen sent i august, så jeg har hatt en del å oppsummere. Jeg har forsøkt å få med det meste, i alle fall det jeg synes er viktigst. Det siste innlegget handlet om aborten, og nå kjenner jeg at jeg vil fokusere på noe positivt i bloggen. Nå vil jeg se fremover. Vi bestemte oss tidlig for å prøve igjen så fort kroppen og økonomien tillot det. Hanne var litt nølende i begynnelsen, og ville vente litt før vi prøvde igjen, mens jeg ville fokusere på nytt forsøk med det samme. Få noe annet å tenke på. Tok ikke lange tiden før Hanne var med på å prøve igjen. Så da var det bare å starte prosessen. Først måtte kroppen komme i lage igjen. Det tok litt over 5 uker før mensen kom tilbake, og klinikken sa jeg måtte ha minst en hel syklus før jeg kom til behandling. Jeg fikk igjen mensen 28 juli, og aborten fant sted 20 juni. Nå måtte jeg forsøke bli kjent med syklusen min igjen. Kom den til å bli værende slik eller ville den falle tilbake til «gamle rutiner»?

Mens vi ventet på at neste syklus skulle begynne tok vi litt «ferie» og nøt sommeren så godt vi kunne. 26 august kom neste menstruasjon. Endelig kunne vi begynne å planlegge ordentlig! Jeg hadde kjøpt meg en eggløsningsmonitoren i tillegg til eggløsningstesten fra ClearBlue, som skulle være enda bedre enn den vi allerede har, for denne kunne man tillegg se om man var gravid på. Sparer litt penger der også. Den går ut på at man skal trykke inn når man får menstruasjon, så ber den deg sjekke for eggløsning hver dag fra en bestemt dag. For meg ba den om å sjekke så tidlig som dag 6. Tullete spør du meg, men det kan være fordi det var første gang jeg brukte den, og noen har jo veldig lang eller veldig kort syklus,så den gjør det nok for å være sikker på å treffe eggløsning. Jeg testet med den vanlige eggløsningstesten min i tillegg, var så redd for at monitoren ikke skulle finne eggløsningen min, siden jeg ikke hadde brukt den før. Den ber deg sjekke på morgen urin, og da har man 4 eller 5 timer på seg på å teste. (Man kan stille inn tidspunkt selv, ut i fra når du våkner). Men den ber deg ikke sjekke på kvelden, noe Stork klinikk hele tiden har sagt jeg skal. De ønsker at jeg sjekker morgen og kveld. Så da brukte jeg den andre testen som kjenner kroppen min på kvelden i tillegg.

På dette forsøket ønsket vi bruke eggløsningssprøyte. Rett og slett fordi jeg ikke kjente min egen syklus etter aborten. Stork klinikk synes det var en god ide, og de sendte meg resept på eggløsningssprøyten ovitrelle. Deretter ville de jeg skulle til gynekolog for å måle folliklene mine. Det vil alltid være en folliklen som tar ledelsen og fortsetter å vokse, mens de andre stagnerer. Da vil klinikken regne ut ca når eggløsningssprøyta skal tas.

21 august hadde vi time hos gynekologen for å starte prosessen på Rikshospitalet i tillegg til Stork. Vi ville da ha en fot på hver behandlingsplass, og prøve på Rikshospitalet de gangene vi ikke hadde fått spart opp ett forsøk hos Stork. Vi har så lyst på to streker og voksende mage NÅ! På Rikshospitalet har man tre forsøk, men man må betale for medisiner selv, frem til man har nådd helfo grensen på 17 730kr. De har egne regler der, og ønsker sette kvinnen på medisiner for at kroppen er mest mulig klar for behandling.

På dag 10 i syklusen ville Stork at jeg skulle måle folliklene mine, og den største ble målt til 10. Folliklen sprekker på rundt 20 og det er da eggløsningen finner sted. Det var altså enda lenge til vi skulle sette sprøyta. Jeg klarte ikke helt slå meg til ro med det. Jeg liker å ha kontroll, så jeg brukte derfor både eggløsningsmonitoren og eggløsningstesten min fra ClearBlue. Jeg fikk ikke maksimal i helgen, men likevel godt å ha kontroll. Jeg hadde jo aldri forholdt meg til kun ultralydbilde av follikler før, så det var veldig «skummelt» å skulle stole på det, selv om det egentlig burde være veldig trygt.

Hanne og jeg var sikker på at insemineringen ville finne sted på onsdag. Så vi bestilte båttur. Jeg vet ikke helt hvorfor vi var så sikker på det, vi bare «visste» det kanskje?

På mandag var jeg tilbake for å måle folliklen, og da var den på 16mm. Nå nærmet det seg! Jeg meldte fra til Stork. De var veldig fornøyd med ultralydbilde, og sa at torsdag var et fint tidspunkt å insemineres på. Og sprøyta skulle jeg ta tirsdag kl 23:30. Vi synes det hørtes veldig sent ut, når folliklen var på 16! Jeg var på ultralyd kl 12, og på kvelden så bare følte jeg på at jeg ville teste meg med eggløsningstesten. Noe bare sa jeg at jeg burde det, selv om jeg nå hadde time på torsdag og alt var planlagt. Maksimal fertil! Maksimal fertil på mandag! Torsdag ville være alt for sent! Desperat prøvde jeg få tak i Stork. De hadde ingen vakttelefon,så vi fikk ikke kontakt med dem. Dagen etter ringte de meg opp og sa vi skulle komme samme dag,altså tirsdag. Nå hadde vi bestilt båt for onsdag og hele pakka. Vi ville insemineres onsdag, selv om de varmt anbefalte tirsdag. Fly var så himla dyrt på tirsdag, så det hadde vi rett og slett ikke råd til. Da ble det inseminasjon på onsdag eller ikke i det hele tatt. Vi tenkte litt på folliklen også, den var jo på 16 på mandag. Tirsdag ville den være på ca 18. (de vokser ca 2.mm i døgnet). Så da ville den sprekke omkring onsdag. Frossen sæd lever ca 1 døgn bare, kontra fersk sæd som lever i opptil 5 døgn. Jeg tror vi tok riktig beslutning, for monitoren viste maksimal fertilitet dagen etter også. Jeg ringte også flere klinikker for en second opinion, sånn at vi ikke gikk på en skikkelig bommert. Vi tvilte ikke på Stork, men vi hadde en så god følelse på at onsdag var en fin dag for inseminering. Og vi hadde virkelig ikke lyst å vente helt til neste måned med forsøk. Vi hadde gjort så mye forarbeid til dette forsøket! Jeg hadde til og med skylt egglederne mine (uten at det var en medisinsk grunn), men det kan hjelpe å bli gravid hvis man gjør det tett inntil ett forsøk. Vi ville ikke at alt skulle være forgjeves. Så da bestemte vi oss for onsdag. Eggløsningssprøyta skulle jeg ikke ta likevel, da den skal tas før eggløsning, men nå bommet jo stork såpass på tidspunkt for når jeg skulle ta den, så jeg rakk få eggløsning før den tid.

I skrivende stund sitter jeg faktisk på danskebåten på vei hjem til Norge. Jeg ble inseminert kl 11:30 i dag. Det vil jeg skrive litt om i neste innlegg!

Jeg følte meg veldig alene i sorgen om å miste. Hanne synes jo det var trist og vondt, men det var jeg som hadde kjent symptomene, og det var jeg gikk rundt med det lille frøet i magen, og det var kroppen min som måtte gå gjennom aborten. Det vil nok alltid være den som går gravid som vil slite mest med en abort. Jeg brukte mye lenger tid på å komme meg over det. Å miste kalles også «den ensomme sorgen». Om det er fordi det er kvinnen som gikk gravid som føler på en sorg alene som ikke partneren kan kjenne seg igjen i, eller om det kalles det fordi det er så lite snakk om abort vet jeg ikke. Jeg vet i alle fall hvor viktig det har vært for meg å lese at jeg ikke alene i å ha mistet. Abort er tabu, men det bør det ikke være!

Tiden etter aborten var veldig varierende. Jeg tror jeg forsøkte lure meg selv og menneskene rundt meg til å tro at alt var i orden.. Men dypt inne i meg selv så var det sårt. Spesielt sårt var det å gå rundt å ha graviditetssyntomer uten å være gravid. Symptomene jeg før ble så glad for å kjenne på, svei nå langt inn i hjerterota. Det er vanlig å ha graviditetssyntomer i noen uker etter man har mistet, fordi det tar en stund før graviditetshormonet Hcg forlater kroppen.

Noe annet som jeg synes var sårt var å se baby’er og gravide kvinner. Jeg følte på en urettferdighet. Hva med de som ikke visste at de var gravide? Som har levd ett helt normalt liv med alkohol eller tobakk? Som ikke har holdt seg unna det «vanlige» man skal holde seg unna under en graviditet, sånn som salami, upasteuriserte oster og for mye kaffe? Hvorfor klarte de å bære frem ett barn og ikke jeg? Jeg passet meg for alt. Tok absolutt alle forhåndsregler og var jeg usikker på en ingrediens så søkte jeg det opp. Jeg droppet også kaffe umiddelbart også. Jeg følte meg så mislykket. Kroppen min hadde sviktet meg.

Har jeg sett serier eller filmer på tv der kvinnen finner ut av hun er gravid, så har jeg tenkt «Ja, du kommer sikkert ikke til å miste du, for det er det bare jeg som gjør «, eller motsatt, «ikke vits å være glad, du kommer til å miste snart».

I etterkant har jeg funnet ut at det er mange bekjente som er gravide. Minst fem stykker som jeg kjenner som har termin i samme måned som jeg ville hatt. Det er som om verden gnir det inn at jeg ikke fikk det til. Det er nok nå liksom!

Jeg har måttet jobbe masse med meg selv. Har følt at jeg er den eneste som mister, men det er faktisk veldig vanlig å miste første gangen. Det kunne jeg ønske noen fortalte meg da jeg var gravid. Man er ikke alene, selv om man føler seg veldig alene der og da. Og det er ingen fasitsvar på hvor lenge en skal sørge. Det er helt opp til hver og en. Jeg prøver å slå meg til ro med at jeg har mistet. Prøver å tenke at det var kroppens måte å ordne opp på. At det ikke ville vært forenelig med noe liv. Det var noe som gikk galt underveis, og det var ikke min feil. Og en dag vil jeg bli gravid igjen! Det høres stygt ut, men nå vet jeg i alle fall at jeg kan bli gravid. Tenker på de som prøver i flere år uten i det hele tatt få to streker. Det må jo nesten være like ille. Å ikke engang vite om en kan bli gravid!

Har du mistet før?

Tidlig tirsdag morgen den 18 juni drar vi til sykehuset. De tyve minuttene det tok å komme seg dit har aldri føltes lenger. Da vi kom frem henvendte jeg meg i luken for å si at jeg skulle gjennomføre en medisinsk abort. Sikkert helt tullete av meg, men jeg klarte nesten ikke holde igjen tårene når jeg snakket med hun i skranken. Embryoet var jo dødt, det var ikke sånn at det fantes håp, men likevel var det veldig sårt. Det var lang ventetid, så vi fikk lov til å tusle litt rundt på sykehuset, så skulle hun ringe når det var vår tur. Vi gikk opp på cafeen å spiste og satt der å slappet av, og rundt 1,5 timer senere ringte telefonen.

Den legen jeg kom inn til hadde enten en dårlig dag eller hadde valgt feil yrke. I en slik situasjon jeg var i burde man vise litt sympati, og kanskje være en smule støttende. Hun var alt annet enn det. Jeg er fullstendig klar over at det er jobben hennes og at hun ser mange kvinner daglig som skal ta abort. For hun er jeg bare en av de, men for meg så var det veldig trist og sårt å være på sykehuset for å gjennomføre en medisinsk abort.

Hun måtte gjennomføre en gynekologisk undersøkelse, for å bekrefte at det ikke var liv. Det er veldig bra at de kjører en slik policy, og det var godt for meg å få en avslutning på det hele, og se at det ikke var noe håp. Men samtidig var det sårt. Veldig sårt. Jeg fikk resept på sterke smertestillende,av merket pinex major, som jeg skulle ta hjemme når jeg fullførte aborten.

Etter timen med legen skulle jeg møte sykepleier. Hun skulle fortelle litt om hele prosessen med medisinsk abort. Hyggelig dame, og hun viste masse forståelse. Ved en medisinsk abort må tabletten mifegyne tas oralt foran en sykepleier som kan bekrefte at jeg har tatt den. Jeg vet at embryo var dødt, men likevel var det utrolig tøft å ta den tabletten. To skulle bli til en. Jeg hadde jo tross alt vært to i nesten to måneder, og nå skulle jeg svelge en tablett som stanset graviditet. Sykepleieren forklarte hvordan resten av aborten ville fungere. To døgn etter skulle jeg ta fire cytotec vaginalt. Disse tablettene skulle jeg ta hjemme, og dens oppgave var å gi sammentrekninger av livmoren, slik at «fødselen» kommer i gang. Alt må jo ut. Jeg fik ikke lov til å være alene på selve abortdagen, så når cytotec ble tatt måtte Hanne være hjemme med meg. Hun sa også at det var lurt å ta smertestillende samtidig som jeg tok cytotec tablettene sånn at jeg hadde smertestillende innabords til smertene kom, og hele tiden være føre var.

Jeg kjente at jeg gruet meg sykt til å ta cytotec tablettene. Jeg hadde hørt så mange skrekkhistorier! Ja, jeg er en av de som Googler alt… Dagen kom og jeg tok tablettene.. Jeg tok pinex major kombinert med andre smertestillende for å være før var på smertene. Det tok ikke lang tid før jeg kjente smerter. Kanskje maks en time. Jeg hadde jo tatt smertestillende, hvorfor kjente jeg så mye! Det føltes som sinnsyke mens smerter. Og jeg kjente at jeg blødde masse. Jeg hadde så vondt i magen og etterhvert måtte jeg på do. Jeg fikk jo nesten litt trykktrang, om jeg kan si det sånn. Men jeg hadde aldri i livet ventet meg at jeg skulle kjenne at noe kom ut av meg mens jeg satt på do! Jeg bokstavelig talt kjente at noe «stort» var på vei ut! Hanne satt på stua, og jeg husker jeg ropte «nei nei nei nei!». Hanne kom løpende og holdt rundt meg. Det var så ekkel følelse å kjenne at noe med litt størrelse var på vei ut! Jeg ville ikke trykke det ut! Men Hannes nærhet gjorde meg trygg, og jeg slapp opp. Plask sa det i do… Der kom det som egentlig skulle bli babyen vår ut..

Jeg blødde så mye! Det var helt rødt i hele do og rundt på doringen, og smertene var så sterke. Jeg tok smertestillende, men følte ikke at de hjalp. Men det fikk meg til å lure på hvor sterke smerter jeg egentlig ville hatt om jeg ikke tok smertestillende. På ett punkt hadde jeg så vondt at jeg ble kvalm. Hanne var snill og god med meg hele veien og lå bak meg å koste og strøk på meg, men på ett punkt så hadde jeg så vondt at jeg hadde lyst å be hun pelle seg til helvetes vekk!

Smertene ga seg litt etter litt, og det var så deilig å kjenne at det ble bedre og bedre utover dagen. Jeg hadde fryktet at det skulle vare hele dagen og kvelden, men faktisk ga det seg etter kanskje 5-6 timer.

Jeg blødde ikke så mye dagene i etterkant heller. Brukte bind i noen dager, og kunne deretter gå over til truseinnlegg. Det var blødning i rundt 2 uker, noe som er veldig normalt.

Dette var min første og forhåpentligvis siste abort!

«Finnes det håp?» husker jeg at jeg spurte. Det fantes håp, det lille frøet vårt kunne være en av de som vokser tregt i begynnelsen. Det fantes absolutt håp. Ingen vits å tro det verste, men kanskje ha det litt i bakhodet at det kan gå galt hørte jeg langt i det fjerne. Knøttet vårt var på størrelse med ett embryo på 5 uker. Jeg var 6+6. Altså nesten 7 uker på vei.. Et embryo som vokser normalt vil ha ett hjerte som begynner å slå fra uke 5. Lille knøttet vårt målte 3 mm og hadde ikke noe tydelig hjerteslag enda. Det var ikke sånn det skulle være! Vi skulle jo se vår fremtidige baby på ultralyd og gråte en skvett av glede og dele bilde på termingruppa jeg var med i, slik alle de andre i gruppa gjorde. Det florerte av kvinner som delte tidlig ultralyd bilde i termingruppa «Januar 2020». Og endelig skulle det være min tur å dele bilde! Hanne og jeg skulle gå ut av bygningen, holde rundt hverandre i glede over å ha sett ett stort og tydelig embryo med ett bankende hjerte, ikke gå ut i uvisshet om hva som skjedde videre! Jeg skulle ta hcg blodprøve med to dagers mellomrom, og så komme tilbake til gynekolog en uke senere. Da ville han undersøke embryoet på nytt i tillegg til at han hadde hcg resultatene.

Vi gikk ut av lokalet og begge tenkte vel vårt. Jeg tenkte i alle fall det verste, men prøvde holde motet oppe. Hcg resultatene ga oss håp igjen. Hcg steg bra. Første hcg viste 23000. Det var veldig fine tall, og samsvarte med hvilken uke jeg faktisk var i. Stork ville gjerne ha tilbakemelding på hcg de også. De synes det var ett bra resultat og sa at det ikke var sikkert den fordoblet seg da tallene allerede var så høye. Så når neste hcg hadde steget til 30000 var både vi og Stork veldig fornøyd med stigningen. Kanskje det gikk bra likevel?

Både Hanne og jeg roet oss betraktelig og fikk håpet tilbake. Hcg hadde økt og jeg hadde alle symptomer fremdeles. Ikke hadde jeg blødd heller, så alt var som det skulle! Hver morgen kjente jeg etter symptomer, og de var der alle som en. Så deilig å kjenne symptomer!

11 juni kom og vi skulle tilbake til ultralyd. Vi hadde ett håp. Et stort håp! Hcg hadde jo økt! Gynekologen var ikke like positivt til hcg resultatet. Han synes det var litt for lavt. Jeg husker jeg nesten ble litt irritert på han. Jeg hadde jo søkt på hcg resultat og hadde veldig bra resultater og sett at det var normal stigning på Hcg kalkulator. Dessuten hadde Stork klinikk sagt det var bra stigning! Hva i huleste var det gynekologen snakket om? Jeg satte meg ned i gynekologstolen med hjertet i halsen. Hanne holdt meg i hånden og vi var begge nervøse, men trodde og håpet det beste. Nå skulle vi forhåpentligvis se at det lille knøttet vårt hadde vokst og se det bitte lille hjertet slå! Hjertet mitt falt i tusen knas når han sa at det ikke hadde vokst noe. Det var fremdeles veldig lite. Nå var jeg altså nesten i uke 8,men embryo var på størrelse med ett embryo i uke 5. «Ser dere det? Den bevegelsen dere ser der er hjertet»sa han mens han pekte på skjermen. Hva? Har hjertet begynt å slå? Det må jo bety noe? Jeg hadde jo lest at så lenge hjertet har begynt å slå er det betraktelig mindre sjanse for å miste! Dette måtte bety noe! Nå var det to hjerter som slo inni meg. Mitt hjerte og hjertet til lille knøttet vårt. Det var utrolig rart å tenke på! Jeg satt der med tårer i øynene, mens Hanne stod inntil meg å så på det bankende hjerte på skjermen. Med ett rev gynekologen håpet ut av armene våre. Han mente at embryoet mest sannsynlig ville dø ut av seg selv. At jeg mest sannsynlig ville gå eller gikk gjennom en MA, og at det var derfor det ikke hadde vokst noe. Men det forklarte jo ikke det bankende hjerte! Han sa at dersom det ikke hadde vokst noe til neste kontrolltime så ville han ta opp muligheten for abbortpille. Uaktuelt tenkte jeg! Jeg kommer aldri til å ta noen piller for å avslutte mitt svangerskap så lenge knøttet har ett hjerte som slår! Så lenge det slår finnes det håp! Jeg fikk ny time, men jeg ordnet meg time hos en annen gynekolog for en second opinion. Både Hanne og jeg ønsket en ny gynekolog som kunne se på lille knøttet vår. Abbortpille du liksom!

17 juni hadde jeg time hos en ny gynekolog. Privat, vel og merke med så kort varsel. Hanne kunne ikke bli med meg på denne timen og jeg følte meg ekstra sårbar og alene. Rundt meg på venteværelset satt det flere par. Kvinner med store flotte gravide mager og alle hadde de med seg noen. Her kommer jeg da, helt alene, redd sårbar, og stor voksene mage hadde jeg heller ikke. Jeg kunne ønske jeg kunne krøpet under jorda mens jeg satt der å ventet. Det var så uendelig vondt å sitte der å se på alle disse lykkelige, flotte damene som var kommet så langt i svangerskapet. Jeg måtte en tur på toalettet for å tørke tårene ett par ganger mens jeg ventet på min tur. Kunne så underlig ønske Hanne var der med meg. Jeg trengte hun så! I dag skulle jeg få vite hvordan fremtiden vår ble. Om vi skulle få baby og bli verdens lykkeligste eller om jeg skulle presse ut det som kunne blitt babyen vår i do noen dager senere.

«Her var det ikke mye å se. Svangerskapet har rett og slett gått til grunne». Det man før kunne se var antydning til noe som kunne likne en reke var nå helt umulig å gjenkjenne. Embryoet var dødt, men kroppen hadde ikke støtt det ut. Jeg bar på det som skulle bli var baby, men som nå var dødt! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var helt fra meg og der satt jeg helt alene å måtte ta i mot beskjeden. Ja, vi var klar over at det kunne være utfallet, men helt forbredt på noe sånt blir man nok aldri. Han spurte om jeg ville dra rett til sykehuset å starte behandlingen eller om jeg ville vente til Hanne kunne være med dagen etter. Jeg klarte ikke tanken på den reiseveien alene, og heller ikke starte behandlingen alene. Jeg var nødt til å ha med Hanne.

17 mai kom og vi var verdens lykkeligste! Vi skulle bli foreldre! Vi fant en terminkalkulator på nett som viste at termin ville være 26 januar. Jeg ble fulgt opp hos legen og hcg økte som den skulle. Det var helt fantastisk å føle på alle symptomene jeg kjente. Ømme bryster var vanligvis ikke noe jeg satte pris pp, men nå som jeg var gravid elsket jeg virkelig å kjenne at de var ømme. Det ga meg på en måte en ro å ha symptomer. Vi hadde allerede startet å kjøpe litt babyklær. Det startet vi vel egentlig med for flere måneder siden. Vi hadde lest at det kunne være lurt å ha noen klær fremme som man stadig så, for å minne seg på at det ville ordne seg til slutt, hvis man fikk mange negative tester osv. Det aller første vi kjøpte var ett par Adidas sko i størrelse 20 som mini kunne bruke når han/hun hadde begynt å gå. Litt tidlig å kjøpe sko kanskje, men de skoene skrek etter oss!

Dagene gikk og det var helt fantastisk å vite at det var ett lite frø i magen min som daglig vokste. For hver uke som gikk hørte vi på babyverdens podcast uke for uke. Appen kan du finne her Uke for uke. Vi leste også om embryoet uke for uke også, og der var fascinerende å lese hvordan den lille i magen utviklet seg daglig og ukelig! Jeg tok tester i blant bare for å se at jeg fortsatt var gravid. Jeg hadde jo alle symptomene og alt sånn, så jeg visste jo at jeg var gravid, men for min egen trygghetsskyld så tok jeg test i blant, og den var jo selfølgelig positiv alle som en! Men det var fint å se at hcg økte også, med tanke på ukesindikatoren øker i antall uker ut i fra hvor høy hcg man har. 5+ er det høyeste indikatoren viser. Nå hadde den økt fra 1-2, til 5+ på disse ukene.

Stork Klinikk krever at man tar tidlig ultralyd rundt uke 6. Dette for å se at alt er i orden, at fosteret utvikler seg normalt osv. Vi gledet oss utrolig mye til tidlig ultralyd! Fra å følge med på utviklingen uke for uke i en app for nå snart kunne få se den lille i magen. Vårt lille knøtt som vokser inne i magen min! Dagen kom endelig. 5 juni! Endelig skulle vi få se deg!

De neste dagene etter inseminasjon gikk fint. Jeg stresset ikke like mye som sist med å teste. Ved første forsøk testet jeg meg så tidlig som 6-7 dager etter inseminasjon. Egentlig helt tullete, men man vil så gjerne se to streker! Det som stresset meg litt var at jeg skulle ta graviditetstest på 17 mai! Selveste 17 mai! 17 mai ville bli en fantastisk fin dag, eller helt ræva..

Jeg husker jeg snakket med en bekjent om at vi prøver bli gravid. Fortalte henne at vi nettopp hadde vært i Danmark der jeg ble inseminert. Og jeg sa jeg gruet meg til å teste. Og helt ut av det blå sa hun «Det ordner seg». Hun var sikker på at jeg ville få positiv test. Merkelig nok slo jeg meg til ro med det. Men stemte det?

11 dpo tok jeg en graviditetstest, og som vanlig gransket jeg den herfra til månen. Åpnet den opp å så på stripen. Tok bilde av den med negativ, gikk ut i sollys og Gud vet hva jeg ikke gjorde for å se etter to streker. Men det verste var ar jeg synes jeg så to streker! Ville ikke gi Hanne noen falske forhåpninger, for jeg ga hun nok av falske forhåpninger forrige forsøk med å vise hun hver eneste test jeg tenkte kanskje kunne være positiv. De var jo aldri positive, men legger du godvilja til kan du se alt du vil… Jeg bare ga den til Hanne og hun så på den og det var det. Den var nok ikke positiv denne heller… Det var jo fremdeles flere dager til 17 mai. Var fremdeles 5 dager igjen! Men vi tenkte nok begge to at det ikke gikk denne gangen heller…

Dagen etter hadde vi vært på et kjøpesenter, og inne på det ene apoteket var det en del tilbud på litt forskjellige merker, blant annet graviditetstester. Da kjøpte vi to tester. En med ukesindikator og en vanlig test, begge fra ClearBlue. Vi tenkte å vente noen dager med å teste, for jeg testet jo tross alt i går… Men vi klarte ikke vente så lenge.. Vi er nok ikke alene om å slite med å la graviditetstester bli liggende i flere dager uten å teste.

Vi ble enige om å teste. Det var alt for vanskelig å la de ligge. Man ønsker seg jo inderlig to streker! Det er det eneste man tenker på i en pp(prøveperiode). Det går jo helt i hodet på en.. Jeg tok testen og ventet som vanlig på kun en strek. Mens jeg satt der på do å ventet utålmodig på at testen skulle bli ferdig så jeg at en lys blå strek sakte kom til synet. Jeg fikk tårer i øynene, og sa «Hanne… Jeg..jeg tror jeg er gravid!»

Vi studerte testen.. Så vi virkelig riktig? Var vi gravide?? Vi satt begge to rimelig i sjokk på baderomsgulvet.. Jeg tok den andre testen med ukesindikator.. 1-2 uker gravid! Gravid! Vi skulle ha barn! Jenta mi, vi skal bli foreldre!!!

Vi kjøpte inn enda fler tester for å være 100 % sikker. Vi var vel egentlig sikker, men vi turte ikke tro på det.. I tillegg tok jeg noen andre tester vi hadde hjemme som vi hadde bestilt fra billige-tester. Det ble en del tester til slutt, men alle var positive! Vi var i sjokk fremdeles… Vi skulle ha barn!

I ettertid før positiv test la jeg merke til at det stakk i magen når jeg nøys, hostet eller strakk meg. Jeg tenkte ikke noe over det. Ikke før jeg søkte på tidlige symptomer på graviditet og jeg kom over ei som spurte om det kunne være ett tegn å få vondt i magen når hun nøys og hostet. Det var jo akkurat slik jeg hadde det jo! Svaret hun fikk var at det kunne være et symptom på graviditet. Ligamentsmerter heter og det er smerter i «festene» der livmoren sitter fast, disse kommer ofte pga livmor vokser og strekker seg. Jeg hadde også litt ømme bryster, men denne gangen kjente jeg ikke etter slik som første forsøk. Da kjente jeg så godt etter at jeg hadde alt av symptomer. Kjenner man godt nok etter så kan man kjenne det man vil kjenne tenker jeg.. Så på dette forsøket kjente jeg ikke etter. Men bemerket meg disse stikkingene og ømme bryster..

Den kvelden etter positiv test var spesiell.. Det var ikke lenger bare oss to lenger. Det var oss to og ett lite frø i magen min som skulle få ett bankende hjerte og som skulle bli babyen vår!